The Hour

Britiske miniserier er i vinden for tiden. Fullt fortjent - BBC-miniserien Sherlock, en modernisert vri på historiene om mesterdetektiven Sherlock Holmes - gjorde sin entré tidligere i år, med fantastisk resultat. Nå prøver de seg på ny med The Hour, og resultatet er absolutt av like høyt kaliber.

The Hour utspiller seg hos BBC England i 1956. Midt i de vante, myndighetskontrollerte nyhetsprogrammene vokser The Hour frem, med ønske om å kvitte seg med tøylene den britiske regjeringen holder over BBC. Journalist og idealist Freddie Lyon (Ben Whishaw) ser en gyllen anledning til å komme seg foran kamera, men blir passert av Blenda-smilet til mindre kompetente Hector Madden (Dominic West). Verre blir det når de to kjemper om oppmerksomheten til produsent Bel Rowley (Romola Garai), Freddies bestevenn og Hectors nyervervede elskerinne.

Midt i dramaet snubler Freddie over en mystisk sak med en barndomsvenninne, hvis antatte selvmord sannsynligvis er et mord. Mens Freddie graver seg nærmere sakens kjerne oppdager han at både spioner, den britiske regjeringen og til og med ansatte hos BBC har en finger med i spillet. Hverdagen preges til slutt av forfølgelse og frykt, og en jagende følelse av mistillit til alt og alle.

Å snakke om The Hour uten å nevne Mad Men er umulig. Men selv om de deler samme plagg og whiskey-merker står serien trygt på egne ben. The Hour har en langt mørkere atmosfære, tydelig inspirert av gamle noir-filmer i både filming og fortellerteknikk. Over seks episoder følger vi blant annet President Gamal Abdel Nassers maktkamp over Suez-kanalen, med påfølgende opprør i gatene og stadig trykkende stemning i lokalene til BBC. Saken følges i detalj, både i forhold til myndighetene, deres reaksjon på nyhetsdekningen og det faktiske hendelsesforløpet, og fremstår derfor som en aktuell avbildning fremfor et ukritisk blikk på 50-tallets journalistikk.

Historien er tettvevd og velfortalt, og bruker - i likhet med Sherlock - god tid på å samle de løse trådene. Ferden til konklusjonen er særs spennende på grunn av den stadige frykten som truer både livet og den journalistiske integriteten til Freddie og co. Det er alltid noen som følger med. Noen ser alltid hva som skjer, og noen vil alltid prøve å stoppe sannheten fra å komme frem. Hvor enn typisk plottet høres ut er det godt fortalt, med fortellertekniske likheter til spionfilmen Tinker Tailor Soldier Spy tidligere i år. Tvistene er logiske, uventede, og alltid spennende. Sideplottene, som Bels kamp for å bli respektert på arbeidsplassen og Hectors utvikling fra pent fjes til stødig journalist, er engasjerende og virkelighetsnære, og sys inn i historien på elegant vis.

Veien til konklusjonen er lang, og plottvistene kommer ikke akkurat på samlebånd. The Hour er altså ikke tingen for de som ønsker at det skal skje noe absolutt hele tiden Men om du tar deg tid til det vil du bli belønnet, selv om noen partier ofte utspiller seg litt for tregt.

Karakterene er frustrerende, men på aller beste måte. De gjør ikke alt etter boken, og de gjør dumme valg (både personlig og yrkesmessig) som vil svi når sannheten til slutt kommer for en dag. For meg er det nettopp dette som gjør dem så fornøyelige. Garai og West gir følsomme og taktfulle opptredener som elskere og kolleger, godt støttet opp av et bemerkelsesverdig talentfullt knippe støttespillere. Spesielt gode er Anna Chancellor og Julian Rhind-Tutt, begge overbevisende og ektefølte som utenriksreporter og politiker med litt for mange konspirasjoner å dekke over.

Likevel er det Whishaws Freddie Lyon som stjeler rampelyset. Fremfor å meske seg i idealismen leker han med Freddies arroganse og selvrettferdighet, som merkverdig nok føles både sympatisk og dyp etter seks episoder. Han gir sjel til en person som fort kunne blitt endimensjonal.

The Hour er, til tross for alle antagelser, ikke en blek Mad Men-kopi. Men det er et stilfullt, karakterdrevet og spennende periodedrama, som fengsler deg fra første sekund.