The Last of Us

Naughty Dog har hatt enorm suksess med Uncharted-serien. Ganske enkelt. Vi trenger ikke snakke noe mer om det. Så når den samme utvikleren står med lovende The Last of Us på trappene, er det mange som venter i spenning. Vi her i redaksjonen synes spillet virket såpass interessant at vi plasserte det på toppen av listen, da vi skrev om årets 30 heteste spill, foran stortitler som Bioshock Infinite og Grand Theft Auto V.

Og det er ikke så rart. Naughty Dog har gjort en habil jobb med å vise frem spillet. De har gjort det på den best mulige måten etter min mening - ved å vise lange sekvenser, og helt enkelt la spillet få tale for seg selv. På mange måter har det vært nok. Gjennomspillingene har virket helt fantastiske. Men selv med detaljert grafikk, vakker fargepalett, voldsscener som virket mørke, filmatiske og autentiske, føles det også naturlig å stille seg skeptisk til hvor regisserte gjennomspillingene har vært. Det ble jo tross alt spilt av utviklerne selv - som kjenner The Last of Us' styrker og svakheter - for å vise spillet fra dets beste side.

Dette ledet meg til noen spørsmål. Vil spillet føles like bra med kontrolleren i hånda? Føles det lineært? Er regien virkelig så god som det virket? Det største komplimentet jeg kan gi The Last of Us er at det er det. Like bra som det virket. La meg være tydelig på dette. Spillet er linært, super-scriptet og med en klar regi, men det føles likevel naturlig. Det finnes dårlig regi, og det finnes god regi. The Last of Us er et eksempel på sistnevnte - det er lett å la seg rive med.

Spillbransjen har fortsatt mye å gå på når det kommer til historiefortelling. Jeg føler ofte at de virkelig gode historiene uteblir. Akkurat som om bransjen har et slags mindreverdighetskompleks. En historie trenger ikke å være superkomplisert, dyp eller avansert for å gripe meg. Den kan være enkel, men likevel sterk og gripende.

I den forbindelse synes jeg Naughty Dog er blant de beste i bransjen. En av få aktører som klarer å lage personligheter som interesserer meg. Spillfigurer som jeg liker. Uncharted-serien er et godt eksempel, og det samme gjelder The Last of Us. De unngår hundretusenvis av sider med bakgrunnshistorie, peronlige notater og lydlogger, og fokuserer heller på godt skuespill og personlighetstrekk. I like.

Jeg blir nesten umiddelbart glad i Ellie og Joel som er hovedpersonene i spillet. Mens jeg (Joel) navigerer meg rundt i den forlatte forstaden i Pittsburg, lever jeg meg raskt inn i hovedpersonenes umenneskelige virkelighet. De utforsker områdene, skravler sammen og alt flyter og virker troverdig. Fra fleipete tomprat idet de går gjennom en skog, til mer trykket stemning og nervøsitet i øyeblikket jeg velger å utforske en mistenkelig leilighet hvor Ellie bryter ut at hun kommer til å få et hjerteinfarkt hvis jeg fortsetter - snakkingen underbygger stemningen konstant.

The Last of Us byr på en atmosfære som få andre spill. Jeg elsker når utviklere virkelig tar seg tid til å bygge opp under spenningen. Jeg ser på det som et tegn på modenhet. At jeg kan vandre rundt lenge å utforske før det smeller. Og når det smeller... Da smeller det for alvor. Jeg føler meg angrepet. Jeg blir nesten redd på ordentlig.

Det er nemlig vanskeligere å fyre av presise skudd i The Last of Us enn i actionspill flest. Og det er nok ikke tilfeldig. Joel puster mer enn vanlig (noe som preger siktet), han har få skudd i magasinet og fiendene løper vaklende, agressivt mot deg. Det virker litt mer realistisk. Litt mer virkelighetsnært. Og det er utrolig makabert og rått. Det er rikelig med råskap og intense dødskamper, og det kan virke som om utvikleren har angrepet volden slik den er portrettert i filmer som No Country for Old Men og The Road.

Etter en drøy times testing i to av spillets områder (Pittsburg og Lincoln) sitter jeg igjen med et pumpende hjerte og et ønske om å spille mer. Jeg gleder meg til å oppleve den fulle historien, og jeg håper at Naughty Dog klarer å balansere tempoet og dynamikken like godt gjennom hele spillet. The Last of Us er i rute. Trolig årets actionthriller.