The Last of Us: Part II - Hva jeg liker og misliker foreløpig

Naughty Dog og Sony var snille nok til å dele over 20 minutter med gameplay fra The Last of Us: Part II i forrige uke, og nå har de gitt meg lov til å dele noen av inntrykkene jeg hadde etter å ha spilt sekvensen de viste og omtrent to av timene som leder opp til den. Her snakker vi ganske generelle inntrykk siden jeg ikke har tenkt å nevne historien, og jeg vil gå mer detaljert til verks i anmeldelsen den 12. juni, men hva liker og misliker jeg med denne delen?

Dette liker jeg:
Enestående grafikk
Hvem så ikke denne komme? Absolutt alle forventer at Naughty Dog leverer varene når det gjelder presentasjon i The Last of Us: Part II, men det får være måte på hvor pent et spill kan bli. Da snakker jeg ikke bare om de ultra-realistiske teksturene som trailerene har fremhevet heller. Disse ville vært ekstremt imponerende i seg selv, men når det hele toppes med aldeles nydelige animasjoner, realistisk fysikk, fremragende lyssetting og lyddesign i verdensklasse må en stakkars kar fra nordmøre kunne tilgis for å ganske ofte glemme at dette er et spill og ikke virkeligheten. The Last of Us: Part II er det peneste spillet jeg har sett. Uansett om det er hvordan de syltynne solstrålene som klarer å smyge seg gjennom de tette tretoppene speiler seg i de våte buskene på bakken mens jeg skyver de til side, jeg ser og nærmest føler livsgnisten til en persons øyne og ansikt forsvinne når vedkommende gir tapt for kvelertaket mitt eller hører vennen til denne skrike i sinne og skrekk når han eller hun ser liket. Med fare for å høre ut som en klisjé og svaksinnet kar som har latt seg påvirke av utviklernes egne ord: The Last of Us: Part II leverer den mest autentiske og vakreste post-apokalyptiske verdenen noen gang, uansett format.

Mye mer frihet
Gameplayet skal ha mye av æren for dette også, for kapittelet jeg har lov å snakke om byr på en rekke store områder fylt med muligheter. Flere av originalens skavanker har blitt kastet ut av vinduet. Å kunne krype og hoppe høres kanskje ikke spesielt ut på papiret, men har mye å si i praksis. Omgivelsene er håndlaget med dette i tankene, så langt gress, små hull i bygninger, lastebiler det er mulig å krype under og lignende gir mye rom for å både håndtere områder med fiender slik man selv vil og ha mer interessant utforskning på jakt etter hemmligheter og morsomme samleobjekter. Når vi i tillegg kan oppgradere både Ellie og våpnene hennes som vi vil føles det ikke like mye som et spill på skinner lenger.

Flott variasjon
Slikt ville uansett ikke vært særlig spesielt om det ikke var for at omgivelsene også er godt designet og varierte. Verdenen føles både naturlig og engasjerende, en blanding få spill lykkes med. Dette kapittelet alene tar deg fra overgrodde gater i Seattle, gjennom ruinlagte skyskrapere, en park som nærmest har blitt en fyldig skog, et slitt kloakksystem og et plyndret sykehus. Hver av disse er store nok til at jeg tviler på at du finner alle samleobjektene og hemmelighetene etter én gjennomspilling, samtidig som at de ulike fiendetypene holder deg på tå og hev med ulike taktikker.

Dette misliker jeg:
Dumme fiender
Å ha fiender som faktisk bruker navnene til hverandre, har ulike taktikker og kan overraske deg er selvsagt meget bra, men av og til er de ikke akkurat av det smarteste slaget. Ville du virkelig gått bort til kassen eller det hjørnet hvor det hadde bygget seg opp en imponerende haug med lik av kompiser? I tillegg har vi fortsatt tilfeller, selv om de er ekstremt sjeldne denne gangen, hvor partnere helt klart burde blitt oppdaget av fiender siden de ikke er i dekning. En helt forståelig ripe i den ellers utrolige innlevelsen, men uansett skuffende å fortsatt se.

For enkelt
I disse tilfellene føles spille litt for enkelt, og det er flere ting folk som er ute etter mer utfordring bør merke seg. Den første gangen jeg kom meg gjennom historien var det på normal vanskelighetsgrad, og det gjorde utforskningen og kampene litt mindre underholdende siden det da finnes overraskende mange ressurser i verdenen. Det blir liksom ikke like morsomt å lete i skuffer og slik når man allerede har fullt av alle ressurser. Slik blir kampene mye lettere også siden du nesten ikke trenger å bekymre deg for ammunisjon, bomber og slik. Dette er en fremragende måte å gjøre spillet mer tilgjengelig for flere personer på, noe Naughty Dog har overgått seg selv med denne gangen ved å tilby norsk teksting, alternativer for døve og fargeblind og mer, men setter også en betraktelig demper på intensiteten for de mer erfarne spillerne. Heldigvis er det langt færre ressurser på høyere vanskelighetsgrader, noe jeg syntes gjorde spillet bedre. Derfor råder jeg alle som er ganske erfarne og ikke sliter med kontrollere eller andre ting å starte på Hard eller høyere. Da blir det mye mer nødvendig å snike seg rundt og kutte strupen på folk, samt mye større sannsynlighet for at det du finner faktisk vil være nyttig.