The Last Worker

Kurt sier alltid at han jobber hjemmefra. Faktisk er sannheten at han lever på jobb - under mildt sagt elendige forhold. Kurt er den siste arbeideren ved JFC-1 (Jüngle Fulfillment Center 1), verdens største pakkesenter, hvor han i 25 år har levert pakker til forventningsfulle kunder og oppfylt deres dypeste drømmer. Eller i det minste er det mantraet til Jüngle Corporation.

Kurt hadde en gang tusenvis av kolleger, men nå er alt automatisert for å oppnå enda større effektivitet og kundetilfredshet. Han beveger seg rundt i det enorme pakkesenteret, side om side med mange maskiner og roboter som gjør lignende arbeid, men mye mer effektivt. Du kan forestille deg at dette er hvordan Amazons pakkesentre og sentrale varehus vil se ut i nær fremtid.

The Last Worker er et merkelig spill - ikke at det nødvendigvis er en dårlig ting. Dette er et narrativt eventyrspill, og historien er den sterkeste delen av det. Kurt har vært ansatt nesten på ubestemt tid, men en dag blir lojaliteten hans satt på prøve når han blir kontaktet av Hoverbird, et medlem av en mystisk gruppe aktivister som ber ham om å hjelpe til med å styrte Josef Jüngle, den rikeste og mest innflytelsesrike mannen i verden og mannen bak Jüngle Corporation - Kurts arbeidsgiver. Herfra utvikler historien seg i uforutsette retninger, og etter hvert som Kurt får vite om sjefens mørke side, må han snart velge mellom jobb eller aktivisme.

Du tar kontroll over Kurt og beveger deg rundt på hans JünglePod, en krysning mellom en palleløfter og en svevescooter. Normalt er jobben til Kurt å bevege seg rundt mellom kilometer med hyller fulle av pakker som skal leveres til kundene. Kurt må sørge for at pakkene kommer frem i tide ved å frakte dem til ekspedisjonsområdet, han må huske å kaste pakker som enten har feil størrelse, feil vekt eller har blitt skadet.

Kurt er alltid ledsaget av sin robot sidekick og gode venn, Skew (en morsom tolkning av SKU), som er en liten flygende robot med en søt liten propell. Dialogen deres er ganske underholdende og leveres med ekte overbevisning - mer om det om et øyeblikk. I tillegg til å sørge for at pakkene kommer til kundene slik at han ikke trekker oppmerksomhet til seg selv, drar Kurt, sammen med Hoverbird og Skew, på mindre stealth-baserte oppdrag rundt de mørkere hjørnene av JFC-1. Etter hvert får Kurt flere og flere evner, slik at han blant annet kan hacke låste dører og skyte ned vaktroboter. Det er enkelt gameplay, og det er helt klart historien som holder spilleren hekta og gjør at du vil fortsette.

Grafikken ser ganske fin ut og har en sterk tegneseriestil. Karakterer og miljøer er basert på konseptkunst fra tegneserielegenden Mick McMahon, som var ansvarlig for Judge Dredd, Slaine og The Last American tilbake på 1980- og 1990-tallet. Jeg er ikke gal om design av Kurt, som virker litt merkelig malplassert, men resten, fra menyene til verden selv, virker ganske godt gjort.

Som nevnt ovenfor leveres spillets dialog med stor overbevisning. The Last Worker er fylt med kjente skuespillere som gir stemmer til spillets karakterer - og du kan fortelle. Bak stemmen til hovedpersonen Kurt står den islandske skuespilleren Ólafur Darri Ólafsson (Mordmysteriet, Turisten, Banshee), og han gjør det veldig bra. Resten av rollebesetningen leverer også overbevisende forestillinger, inkludert Jason Isaacs (Harry Potter, Star Trek: Discovery) som Skew, Clare-Hope Ashitey (I.T., Riviera, Seven Seconds) som aktivisten HoverBird og David Hewlett (Suits, Midway, Stargate) som Josef Jüngle. Musikken er skapt av Oliver Kraus, som tidligere har jobbet med artister som Adele, Christina Aguilera, Sia og Pink.

Alle disse navnene kan ikke redde The Last Worker for meg, skjønt. Som sagt, det er et litt rart spill - og det grep meg egentlig aldri, og du sitter igjen med inntrykket av et spill som bare ikke er veldig spennende. Spillet er veldig enkelt, men det kan også noen ganger være vanskelig å finne ut eller se hva jeg skal gjøre, så jeg ble sittende fast flere ganger. I tillegg, mot slutten av spillet, er det noen rare Flappy Bird-inspirerte minispill som er både kjedelige og frustrerende. På den annen side er det merkelig tilfredsstillende å plukke opp pakker og levere dem til de riktige områdene i pakkesenteret i Jüngle, og flere av snikesekvensene fungerer fint, men så kan det plutselig være en sekvens der du blir stående uten å vite hva du skal gjøre.

Til slutt fant jeg flere ganger ut at hendelser i spillet ikke ble utløst, så jeg måtte starte en oppgave på nytt for å komme videre. Det var andre mindre tekniske utfordringer, så til slutt endte det hele opp med å bli en litt frustrerende opplevelse, selv om det under irritasjonene er en ganske interessant historie som leveres med overbevisning. Dessverre kan det bare ikke gjøre opp for spillets andre problemer.

The Last Worker er tilgjengelig for et bredt spekter av plattformer (inkludert på Utomik, som vi fant å være en intuitiv ta på abonnementstjenester som, mens de hadde noen problemer med ytelse, fungerte som en pakket og interessant indie-første erstatning for en abonnementsstil som Game Pass fortsatt finner seg som gullstandarden for) og for PlayStation 5 og PC kan den også spilles i VR, med PSVR2 og Meta Quest 2.