The Legend of Heroes er en japansk rollespillserie som strekker seg helt tilbake til 1989. Den har nok aldri vært like kjent eller blitt like populær som Final Fantasy eller Dragon Quest, men har likevel holdt koken i snart 20 år. Opp gjennom årene har serien gått under en rekke navn og deltitler, da særlig "Trails of" eller "Trails in". I 2013 begynte serien fortellingen om "Trails of Cold Steel" satt i en noe realistisk militærverden. Denne stien har fått 3 oppfølgere, hvorav spill nummer 3 og 4 enda har til gode å dukke opp her i vesten. Trails of Cold Steel II ble derimot sluppet i 2016 til både PS3 og PS Vita og en oppusset utgave har nå funnet veien til PS4.
Trails of Cold Steel II finner sted rett etter det første spillet. Vår helt Rean Schwarzer, en elev ved den prestisjetunge militærskolen, har klart å unnslippe borgerkrigen som har brutt ut i landet. Han vender tilbake til hjembyen Ymir med sin mystiske "mecha" kalt Divine Knight Valimar. Freden er naturligvis kortvarig i det landsbyen hans invaderes av motparten The Imperial Liberation Front. Når personer som står han nær blir kidnappet, er Rean fast bestemt på å bringe de tilbake og sette en stopper for hele konflikten.
Spillet er i utgangspunktet satt til en ganske interessant verden , men drukner litt i et snegletempo uten like. Som japanske rollespill flest er spillet veldig langt, men i dette tilfellet er litt av grunnen til det at det meste i spillet går veldig sakte. Det gjelder både animasjoner til karakterene og mellomsekvenser, hvorav det aller meste er dialoger bestående av tekst. Det skal sies at det var verre i den originale utgaven av spillet, fordi denne versjonen har nyinnspilte talelinjer på både japansk og engelsk. Det er faktisk ikke så aller verst på begge språk, men allikevel er det ikke altfor ofte vi hører karakterene snakke. Og med så mange dialoger som dukker opp med et relativt hyppig mellomrom, er Trails of Cold Steel et ganske tidkrevende spill om du ønsker å få med deg alt som blir sagt.
Men fortvil ikke, for her dukker vår kjære helt "turbo mode" opp. Dette nye tillegget lar deg skru opp hastigheten på spillet med henholdsvis det firedobbelte i kamp og det dobbelte utenfor. Med tanke på hvor tregt karakterene angriper og hvor lang tid hver kamp faktisk kan ta, er dette et tillegg du mest sannsynlig kommer til å misbruke i filler. Og det er greit for alle som ikke ønsker å gå gjennom hundrevis av kamper uten å rive av seg håret, ei heller gro fast i sofaen når karakterene bestemmer seg for å gå løs på de mektigste dialogene.
Kampsystemet er på sin side ganske interessant, i hvert fall innholdsmessig. Det er i utgangspunktet turbasert, men med et par faktorer som sender det litt i grenseland mot sanntid. Hver karakter er utstyrt med en "elemental quartz", en kule som spesialiserer dem innenfor områder som økt skade, magi, forsvar osv. Hver kule kan tilpasses med diverse evner du bruker i kamp, så du kan i relativt stor grad skreddersy karakterene etter eget ønske. I kampene kan du også bruke runden din til å flytte karakterene rundt innenfor det begrensede kampområdet. Iblant er det ganske lurt, da posisjonen deres kan være avgjørende for hvorvidt de i det hele tatt treffer fiendene med områdeangrep eller er nærme nok til å helbrede vennene sine.
Fiendene har også ulike elementer de er svake og sterke mot, i tillegg til at mange av angrepene du bruker vil påføre dem såkalt "unbalance". Når en fiende er "unbalanced" vil du kunne følge opp et angrep med et ekstra og også oppnå muligheten til at de andre i gruppen bidrar med spesialangrep som vil påføre fienden en vesentlig mengde skade.
Kampsystemet flyter kanskje ikke like godt som en del andre turbaserte spill (Persona 5, FFX osv.), mye på grunn av hvor tregt det grunnleggende tempoet er. Derimot er det ganske dyptgående når du først får satt deg inn i alt det innebærer. De beste kampene dukker likevel opp når du i ren Xenogears-stil tar i bruk mechaen din i såkalte "knight battles". Her denger du løs på andre robotlignende kreasjoner hvor det i all hovedsak handler om å angripe deler på "kroppen" som vil føre til unbalance på fienden. Her kan du også "linke" sammen med karakterer i gruppen din som vil tilegne mechaen din diverse evner du kan bruke i kampen. Det er ikke så altfor ofte du støter borti disse mecha-duellene, men de er likevel noe av det bedre spillet har å by på.
Trails of Cold Steel II er generelt et ganske innholdsrikt spill med mye du også kan gjøre utenfor kampene. Blant annet er det gunstig å få karakterene til å tilbringe tid med hverandre, da det vil forsterke "båndet" deres og gi dem fordeler når du "linker" dem sammen i kamp.
Som nevnt vil denne "link-funksjonen" gi gjeldende karakterer fordeler i kamp, både fordi de kan hjelpe hverandre ved å følge opp angrep automatisk, men også fordi du kan sende de i såkalt "overdrive-mode" for å gjøre enda mer skade en begrenset periode. Både enkeltkarakterene og hele gruppen vil også kunne utføre spesialangrep sammen såfremt du klarer å påføre fienden nok "unbalance", så å bruke litt tid på forberedelser utenfor kampene kan vise seg å være et smart trekk.
Ut ifra det visuelle er det ikke så vanskelig å se at det er Nihon Falcom som står bak spillet, da de bruker den samme grafiske stilen som sin andre rollespillserie "Ys". Rent utseendemessig er den egentlig ganske ålreit, særlig siden denne utgaven har bedre oppløsning, klarere farger og skarpere teksturer enn originalen. Animasjonene skorter det derimot mer på. Karakterene ser utrolig stive ut og har nesten ingen andre ansiktsuttrykk enn å åpne og lukke øynene. Det må selvfølgelig tas med i betraktningen at spillet opprinnelig er fra 2013 og forrige konsollgenerasjon. Men når man samtidig sitter og spiller en nyutgivelse i 2019, hvor man tidligere har vært gjennom spill som Final Fantasy XV, Kingdom Hearts III og også Persona 5, er det umulig å unngå følelsen av at dette spillet er lite imponerende på grafikkfronten.
Det er også verdt å nevne at spillet bruker svært få filmatiserte mellomsekvenser og at det meste heller går gjennom dialog. Som nevnt tidligere er noe av det stemmebasert, men det aller meste blir fortalt gjennom ren tekst. Det er for så vidt langt ifra første gang det er tilfellet i et japanske rollespill, men her skjer det såpass ofte og lenge om gangen. Og siden historien og karakterene alene ikke er spennende nok til å holde på interessen fra start til slutt, vil du etter hvert sannsynligvis bare begynne å trykke deg forbi det som blir sagt, kun for å komme deg videre i spillet.
Det audiovisuelle er hakket mer imponerende og det har vel snart blitt en uskrevet lov at de aller fleste japanske rollespill har solide lydspor. Japanerne kan det å lage musikk og i dette tilfellet er det Nihon Falcom's egne komponister Hayato Sonoda og Takahiro Unisuga som står bak. De er kanskje ikke like kjent for omverden som andre komponister fra samme land, men det betyr ikke at musikken i spillet ikke bærer god kvalitet for det. Tonene bærer et veldig klassisk preg og er stort sett ganske fengende, sett bort ifra at du sannsynligvis vil bli smålei "battle-themet" etter X antall kamper.
Trials of Cold Steel II holder seg stort sett til det trygge, noe som i og for seg gjør det til et nokså godt rollespill. Det meste innen historieformidling og karakterutvikling har vi sett før, men et interessant kampsystem bidrar godt til et solid sluttprodukt. Spillets labre tempo gjør det dog til en ganske seig opplevelse, selv om remasterens "turbo mode" jevner ut dette betraktelig. Faktisk er det et tilskudd som gjør originalen nær sagt verdiløs, men allikevel er det vanskelig å unngå og legge merke til at dette er et spill som i utgangspunktet er 6 år gammelt.