The Legend of Zelda: Tears of the Kingdom

Få spill har gjort et så kolossalt inntrykk som The Legend of Zelda: Breath of the Wild, både generelt innenfor spillmediet og rent personlig. Etter å ha hatt The Legend of Zelda: Ocarina of Time som mitt absolutte favorittspill i 19 år, måtte den tidligere kongen til slutt vike i 2017 da Breath of the Wild ble lansert parallelt med Nintendo Switch. Med sin vidåpne struktur, en lek med fysikkmotoren som ikke lignet noe annet og en mesterlig balanse mellom verdensbygging, utforsking og opplevelsen av å skape din egen fortelling med spillet var Breath of the Wild en triumf spillverden knapt har sett maken til. Ved å ta Zelda-serien tilbake til den åpenheten som kjennetegnet det aller første spillet i serien og gi det en moderne vri klarte Nintendo å sette en standard som har preget spillbransjen de siste årene.

Mye har skjedd på seks år. Vi har fått spill som Horizon Forbidden West og Elden Ring, som har gjort sitt for å ta til seg lærdom fra Breath of the Wild og øke terskelen ytterligere for hva et godt åpen verden-spill skal inneholde. Parallelt med dette har vi også fått nye konsoller som dytter spillteknologien stadig videre og gjør at Switch får større utfordringer med å henge med i svingene. Det er ikke tvil om at The Legend of Zelda: Tears of the Kingdom lanseres til skyhøye forventninger med en desto høyere fallhøyde. Kan Nintendo sette en ny standard nok en gang? Har de gjort noen nødvendige endringer fra sist gang? Kommer de klassiske templene tilbake? Og får vi en mørkere historie i samme ånd som The Legend of Zelda: Majora's Mask?

Til de fleste av spørsmålene over kan jeg heldigvis svare «Ja», skjønt på beste Nintendo-vis er svarene kanskje helt de du hadde sett for deg på forhånd. The Legend of Zelda: Tears of the Kingdom byr på en utrolig solid opplevelse som bygger videre på det etablerte grunnlaget, samtidig som det ikke er redd for å foreta nødvendige justeringer for å sikre at noe av kritikken fra forgjengeren blir imøtegått. Samtidig er dette utvilsomt en direkte oppfølger som står på skuldrene til en kjempe, og allerede innledningsvis kan det være greit å påpeke at dersom du overhodet ikke likte den retningen Zelda-serien tok med det forrige spillet er det tvilsomt om Tears of the Kingdom vil overbevise deg. Oppfølgeren er nemlig bygget på den samme formelen, men hvor det meste føles større, enda mer målrettet og tidvis også bedre. At spillet fungerer som en direkte oppfølger gjør at noe av wow-faktoren forsvinner, men ikke misforstå: Dette er nok et spill som understreker hvorfor Zelda er i toppen av klassen.

Noe tid etter begivenhetene i Breath of the Wild etterforsker Link og Zelda en ond tåke som siver ut fra undergrunnen under Hyrule Castle. I dypet blir de vitne til at en urgammel ondskap bryter løs fra sin forsegling, bryter Master Sword i stykker som om det var et fillevåpen og infiserer Links høyrearm på en måte som virker snytt rett ut av åpningsscenen til Studio Ghibli-filmen Prinsesse Mononoke. Når Link senere våkner opp har han havnet på en svevende øygruppe langt oppe i skyene, hvor han oppdager restene av en gammel og tapt sivilisasjon tilhørende zonai-rasen. Hyrule har blitt rammet av en katastrofe kalt The Upheaval, hvor landmasser har blitt løftet opp til himmelen og enorme rifter har åpnet seg i bakken. På toppen av det hele er Zelda borte og Links høyrearm erstattet med en ny, mystisk arm som gjør ham i stand til å benytte zonai-rasens teknologi. Oppdraget for Link er dermed klart: Finn prinsesse Zelda, gjenopprett Master Sword, løs opp i problemene som har rammet Hyrule etter The Upheaval og stopp den gamle ondskapen.

Ut ifra trailerne og smakebitene vi har fått fra spillet i forkant av lanseringen er det mange som har håpet på en litt mørkere Zelda-historie, med Nintendo 64-spillet Majora's Mask som forbilde. Tears of the Kingdom går ikke helt i den retningen man kanskje hadde forventet, men dette er likevel et spill med mer fokus på den overordnede hovedhistorien enn forgjengeren. Til å begynne med virker historien nokså lettbeint, men etter hvert går den i noen svært sjokkerende og dramatiske retninger som absolutt føles mørkt og dystert, skjønt ikke like fatalistisk som Majora's Mask. Jo flere av spillets hemmeligheter man avslører og nærmere slutten man kommer, jo mer vekkes engasjementet til live. Derfor er det også litt synd at spillet ikke satser enda hardere på denne delen, som kunne hevet historien det lille nivået som trengs for å løfte den fra svært god til blant de aller beste i serien. Spillet byr også på et par småproblemer med tempoet, hvor enkelte sekvenser kan trekke litt mer ut i lengde enn de burde. Sluttresultatet er absolutt både minneverdig og Zelda-navnet verdig, med en sluttsekvens som vil få mange til å gape, men jeg skulle gjerne likt å se teamet bak spillet våge å ta det siste steget ekstra ut av komfortsonen.

Som trailere og forhåndsmateriale har vist oss skal vi tilbake til et Hyrule vi allerede har besøkt, noe som betyr at de som spilte Breath of the Wild vil kjenne igjen både steder og innbyggerne i landet. Samtidig er det tydelig at det har gått litt tid og endringer har skjedd siden sist. Noen har giftet seg og stiftet familie, andre har gjort et karriereskifte og enkelte holder fortsatt på sine gamle håpløse vaner, hvilket gir spillet en slags følelse av å komme tilbake igjen til et gammelt hjemsted man ikke har besøkt på flere år. De største forandringene er de geografiske som er forårsaket av The Upheaval, med store himmeløyer i skyene og mørke hull i bakken. Gamle kartdata har blitt ubrukelige, og det betyr at du må lokalisere såkalte Skyview Towers og skyte deg selv opp i lufta (bokstavelig talt) for å samle nye geografiske data om både Hyrule og de nye himmeløyene. Alt dette åpner selvfølgelig opp for nye områder å utforske, og hvis du trodde at vi bare skulle opp i skyene må du tro om igjen. De dype riftene åpner nemlig opp for turer ned til en bekmørk underverden hvor slag fra fiendene gjør at du blir rammet av den onde substansen Gloom, som hindrer helse fra å bli regenerert før du har eksponert deg for sollys igjen. Om du følte at Breath of the Wild var svært, er det ingenting sammenlignet med den enorme følelsen man får i Tears of the Kingdom, hvor man nå har enda flere lag å utforske.

Dette gjør at selv om man kjenner geografien i Hyrule godt fra før, føles det virkelig moro å utforske alt det landskapet i Tears of the Kingdom har å by på. Her dukket det mesterlige nivådesignet til Nintendo opp igjen og briljerer i verdensklasse, hvor du hele tiden kjenner suget etter å klatre opp det neste fjellet, utforske den neste skogen eller trenge litt dypere inn i det ugjennomtrengelige mørket under overflaten. Det er alltid en kamp å legge fra seg kontrolleren, for oppdager-trangen er så umåtelig tiltrekkende i spillet. Noe av nøkkelen til denne suksessen ligger i den grunnleggende designfilosofien som også preget Breath of the Wild, nemlig den japanske kunstformen «ma». I ma ligger ikke fokuset først og fremst på strekene og formene man faktisk kan se i kunsten, men på tomrommet mellom det synlige og innholdet der. Det er denne balansen mellom de synlige toppene - både geografisk og handlingsmessig - og det rolige tomrommet mellom dem som gjør både Breath of the Wild og Tears of the Kingdom til kontemplative opplevelser som samtidig er så drivende at de nekter å slippe taket. Den største svakheten med denne delen av spillopplevelsen er at småoppdragene heller ikke denne gangen alltid gir de beste belønningene. Her føles det som at det å finne sideaktivitetene er en belønning i seg selv - ikke at det er noe feil i det, men det hadde ikke skadet med litt bedre godtgjørelse etterpå også.

At spillet griper tak i din indre eventyrer kan fort medføre at man glemmer hovedoppdragene spillet ønsker å sende deg ut på fordi du bare løper rundt på oppdagelsesreise. Dette forklarer hvorfor det tok meg 26 timer å fullføre spillets første tempel, mens andre tempel var unnagjort bare seks timer senere. Hvilket bringer meg til det mange har lurt på i forkant av lanseringen, nemlig hvorvidt tradisjonelle templer og grotter vender tilbake til spillet etter å ha vært fraværende i Breath of the Wild (Divine Beast-sekvensene var det nærmeste vi kom, og ettersom disse var nokså like hverandre var mange forståelig nok litt skuffet over dem). Tears of the Kingdom byr faktisk på templer med fokus på gåteløsning og bosser, men spillet har samtidig sin egen lille tvist på det klassiske konseptet. Der gamle Zelda-spill ba spilleren om å følge en bestemt rute med låste dører, små og store nøkler, kart og kompass og et nytt våpen å leke seg med, kombinerer Tears of the Kingdom den gåtedrevne utforskingen med spillets åpne mekanikker som lar deg løse alle spillets kreative oppgaver. Hvert tempel har noen bestemte mål som skal oppnås, hvor det hele kulminerer i en heftig bosskamp som heldigvis er langt mer distinkt og særegen enn det vi fikk se i forgjengeren. Det som gjør tempelsekvensene i Tears of the Kingdom ekstra underholdende er at det ikke bare er templene i seg selv som gir deg valuta for pengene, men også veien frem mot tempelet. Disse må nemlig løses sammen med en alliert som tilbyr sin helt unike egenskap man behøver på veien, noe som gjør at veien i seg selv byr på et sett med gåter og utfordringer som må løses. Denne formelen blander gammel og ny Zelda-filosofi på mesterlig vis, og når hvert tempel byr på såpass unike og spennende opplevelser er det god grunn til å tro at mange som savnet de tradisjonelle templene i forgjengeren vil bli godt fornøyde her. Om man derimot foretrekker de små helligdommene (shrines) som byr på korte økter med kreativt hodebry er det ingen grunn til bekymring, for spillet byr på et nytt sett av slike som må både oppdages og løses.

Gåteløsningen i Tears of the Kingdom følger den samme grunnformelen man ble introdusert for i Breath of the Wild, med et sett egenskaper som kan aktiveres når som helst og brukes på så å si hva som helst i spillet. Nyskapelsen kommer i form av at man får et nytt sett med evner å leke seg med. Ultrahand lar deg løfte på ting omtrent som magnetismen i det forrige spillet, men gir deg også muligheten til å rotere gjenstander og klistre dem sammen med hverandre. Recall lar deg spole tiden tilbake på et objekt, mens Ascend gir Link muligheten til å hoppe til værs og «svømme» gjennom solide landmasser før han dukker opp igjen på toppen av dem. Sistnevnte egenskap har også stor betydning på nivådesignet i spillet, som byr på et imponerende nivå av vertikalitet. Til de som mislikte våpenslitasjesystemet i Breath of the Wild må jeg melde at systemet vender tilbake, men nå med en smart vri i form av Fuse, som lar seg forene to våpen sammen til et nytt og bedre våpen. Fuse kan også brukes med pil og bue, noe som lar deg skape brannpiler, bombepiler og fiendesøkende piler på et blunk.

Når disse nye egenskapene kombineres med rester av gammel zonai-teknologi som lar deg bygge alt fra flyvende farkoster til supervåpen er det brått duket for en lek med systemer som nærmest får Breath of the Wild til å minne om en tech-demo. Flere ganger har jeg kommet med løsninger på gåter eller forsert vanskelig terreng på måter som føles veldig provisoriske eller på grensen til juks, og etterpå har jeg alltid spurt meg selv «Er det meningen at jeg skal løse denne oppgaven slik?» Umiddelbart etterpå har jeg alltid trukket på smilebåndet, for med denne spillformelen finnes det ingen fasitsvar på hvordan du skal løse alle oppgavene. Det spiller nemlig ingen rolle om jeg løser oppgavene ved å feste en rakett til en fortumlet Korok som forsøker å nå frem til vennen sin, denger løs på fienden med skjold-sverdet mitt eller slenger en tønne eksplosiver midt i møljen av Bokoblins. Det er hvordan du bruker verktøyene du har til rådighet som betyr noe, resten er opp til deg. Akkurat som i Breath of the Wild åpner dette for en rekke originale krumspring, og jeg gleder meg allerede til å se hva langt mer kreative sjeler enn meg kan være i stand til å gjøre med de nye egenskapene til Link.

Med den skalaen og kreative friheten som Tears of the Kingdom byr på, er det enkelte som har vært bekymret i forkant for at spillet er «for stort for Switch.» Heldigvis kan mesteparten av denne tvilen legges til side. Spillet byr på den samme estetiske stilarten som Breath of the Wild, men med en merkbart bedre teknisk flyt og økt detaljnivå. Når vi de siste månedene har sett flere storspill bli lansert i det som føles som en uferdig tilstand, er det rett og slett imponerende å se hvor godt dette spillet kjører uten noen alvorlige teknisk svikter underveis. Helt sømløst er det imidlertid ikke, for bildefrekvensen kan falle et stykke under 30 bilder per sekund når både actionnivået er høyt og mange fysikkeffekter kicker inn samtidig. Likevel oppstår slike situasjoner vesentlig sjeldnere enn i Breath of the Wild, og for det aller meste er det imponerende å se hvor godt Nintendo får spillet til å kjøre på den seks år gamle traveren.

Lyden er også en essensiell del av Zelda-opplevelsen, og nok en gang leverer Zelda-serien noe av den sterkeste og beste lydproduksjonen i hele spillbransjen. Tears of the Kingdom byr på noen forrykende og fabelaktige komposisjoner som med sine sterke Studio Ghibli-vibber vil gi både gåsehud og fuktige øyekroker, hvor både nye melodier og tolkninger av gamle slagere bidrar til en storslått opplevelse. Spesielt imponerende er det å høre hvordan enkelte gamle komposisjoner både tolkes i ny drakt og veves sammen med andre etablerte Zelda-komposisjoner, og det er ikke rent sjelden jeg har sitret av ren musikalsk glede under gjennomspillingen. Om Zelda-musikk er noe du liker å nerde over vil du elske å kaste deg over alt det Tears of the Kingdom har å by på.

Spillopplevelser som The Legend of Zelda: Tears of the Kingdom er av den typen man bare får en håndfull av per konsollgenerasjon. Dette er en spillopplevelse som griper tak i deg fra første stund og nekter å slippe taket, hvor historiefortelling, kreativitet og audiovisuell kunst kommer sammen i skjønn forening. Hvert eneste minutt i Tears of the Kingdom er en magisk oppdagelsesreise, og å legge fra seg spillet er en kamp hver eneste gang, for dragningen etter å krysse den neste fjelltoppen eller følge den ene lille historietråden litt til er nesten uimotståelig. Selv om Tears of the Kingdom bygger direkte på grunnlaget etablert av Breath of the Wild for seks år siden, er det så mye mer å finne her enn bare en blåkopi som lener seg på gammel suksess. Med bedre flyt, større verden og en historie som bare blir mer engasjerende jo nærmere slutten man kommer viser Nintendo at de har jobbet grundig de siste seks årene. At wow-faktoren kanskje føles mindre denne gangen hindrer ikke Tears of the Kingdom fra å ta deg med gjennom mesteparten av følelsesregisteret og gi deg en uforglemmelig opplevelse.