The Martian

I barndommen var det MacGyver som var den store TV-helten. Du vet, han fyren med tidenes hockey-sveis som kunne komme seg ut av all verdens kinkige situasjoner ved hjelp av en Swiss Army-kniv, uendelige mengder med gaffateip og et skarpt hue. Moralen i serien var enkel: Følg med i realfagstimene dine, så kan du klare deg uansett hva livet måtte by på.

Men det er snart 30 år siden, og hockeysveis er ikke like på moten lenger. Dagens realfagslærere behøver andre helter å presentere elevene sine for bedre å selge fagfeltet sitt. Som et svar på alle slitne læreres stille bønner kommer selveste Ridley Scott på banen og leverer filmen The Martian, en film som mer eller mindre banker MacGyver ned i støvlene mens den skriker «Science, bitch!»

Timingen for filmen kunne knapt vært mer perfekt. Med funn av flytende vann på vår røde planetnabo i september har drømmen om romutforskning og mulige reiser i fremtiden blitt så dagsaktuelle som de kan bli. Det er denne drømmen The Martian tar utgangspunkt i. Her tas vi med til en nær fremtid hvor vi følger den tredje av totalt fem Mars-ekspedisjoner, alle under det passende navnet Ares. På Ares 3-reisen opplever imidlertid mannskapet av astronauter på den røde planeten en enorm storm som tvinger dem til å avbryte oppholdet og dra hjem igjen. I stormen mister de imidlertid kontakt med feltbotaniker Mark Watney (Matt Damon), og mannskapet forlater Watney i tro om at han er omkommet.

Det hadde blitt en relativt kort film hvis hovedpersonen døde i løpet av de første ti minuttene, så det viser seg selvfølgelig at Watney ikke er så død som man trodde likevel. Dermed står han igjen på den røde planeten: Alene, forlatt, med høyst begrensede ressurser og med hele fire år igjen til den neste ekspedisjonen ankommer Mars. For å overleve er det bare én ting for Watney å gjøre, som han sier det selv: «I need to science the sh*t out of this.»

The Martian består av to parallelle historier. På den ene siden følger vi Watney i hans desperate kamp for å overleve, mens vi på den andre siden følger NASA-toppenes forsøk på å redde Watney idet de oppdager at han likevel lever. Av disse er det uten tvil Watneys historie som er den artigste å følge, og selv om Matt Damons tolkning av ensom ulv i kampen for å overleve ikke er den beste i filmhistorien har den fortsatt sin underholdningsverdi. Filmen kommer med flere artige betraktninger, og med en solid dose sjarm klarer Matt Damon å presentere en rollefigur vi lett heier på.

De andre rollefigurene følger vi imidlertid bare med sånn passe interesse. Det mangler ikke på store navn i Ridley Scotts nyeste science fiction-epos, men langt ifra alle makter å overbevise i rollene sine. Dette gjelder også norske Aksel Hennie, som på merkelig vis har klart å snike seg til en rolle i filmen som en av Watneys astronautkollegaer.

Det filmen derimot lykkes eksepsjonelt godt med, som hele tiden ligger der som et underliggende element gjennom filmen, er hvor nerdete NASA-miljøet fremstilles. Plasserer man verdens skarpeste realfags-nerder i ett og samme firma, er man dømt til få kontinuerlige referanser til rompirater, Ringenes Herre og Zork II. At NASAs PR-sjef er den som virkelig ikke får med seg noen av referansene og føler seg fullstendig utafor, styrker bare denne realismen.

Men hva med Watneys overlevelsesstrategi? Er det i det hele tatt realistisk, og henger vitenskapen i hop? Både ja og nei. Det er science fiction, tross alt, og noen av premissene handler vel så mye om flaks og tilfeldigheter som faktisk vitenskap. Samtidig må man si at mesteparten av de realfaglige elementene i filmen holder stand, og når alt kommer til alt er Watneys fremgangsmetode for overlevelse slettes ikke den dårligste.

Hvis man skal pirke borti det vitenskapelige aspektet i filmen, handler nok dette først og fremst om det som ikke blir nevnt enn det som blir tatt med. Filmen er god på det den gjør, men jeg savner problemstillinger knyttet til langtidseksponering for Mars' lave tyngdekraft, ernæringsproblemer ved Watneys overlevelsesstrategi og ikke minst den psykologiske faktoren. De to sistnevnte skraper man borti underveis, men det kunne med fordel vært mer. Fra et cinematisk perspektiv er det lite å utsette. The Martian fremstiller vår røde nabo i all sin prakt, og romfartsdrømmen bør nok bli vekket hos mang en sjel som ser filmen. Den er imidlertid ikke like nyskapende og bakoversveis-givende som Gravity, men den holder fortsatt stand.

Til tross for åpenbare svakheter og brister er det plenty med gode argumenter for å anbefale The Martian som film. Det er dessuten deilig å nok en gang kunne se en film hvor Ridley Scott beviser at han mestrer yrket sitt til det fulle, etter flere haltende filmprosjekter som Robin Hood, Exodus: Gods and Kings og Prometheus (selv om jeg må innrømme at jeg er fan av sistnevnte). Dette er science fiction av den skolen Scott har vist tidligere at han behersker, og det er godt å få en bekreftelse på at han ikke har glemt gamle kunster.