The Master

Paul Thomas Anderson er en regissør som er kjent for filmer som Magnolia, Boogie Nights og There Will Be Blood. The Master er hans nyeste skaperverk, en film som legger sin tyngde på rollefigurer i forandring, gjennomført visuelt uttrykk og et sterkt manus.

En av tingene som kjennetegner Anderson mest, er hvordan to eller flere rollefigurer, som i utgangspunktet ikke har noe med hverandre å gjøre, møter hverandre gjennom tilfeldigheter og gjennomgår radikale forandringer. Dette er nettopp det som skjer når eks-marinesoldat Freddie Quell (Joaquin Phoenix) møter forfatteren, doktoren, atomfysikeren og den teoretiske filosofen Lancaster Dodd (Philip Seymour Hoffman).

Etter å ha mislykket i en del jobber på grunn av hans alkoholproblemer etter krigen, ender Quell opp med å sovne i fylla på en privat yacht som går til New York. Hans drinkmiksingegenskaper kommer godt til nytte, for her møter han Dodd som lar ham være på skipet i bytte mot at han lager drinker for ham.

Mens Quell mikser drinker i en blanding av malingstynner, kjemikalske substanser og ulike medisiner, er Dodd mer interessert i å komme til kjernen hans. Hvordan en person som er gal lever i sin egen verden, og om galskapen kan kureres. Et merkelig vennskap knyttes mellom de to, og man innser snart at disse begynner å bli avhengige av hverandre. Dodd fordi han får inspirasjonen til å skrive og utvikle seg, og Quell fordi han trenger terapien i galskapens kaos.

Det er interessant å se hvordan hele familien til Dodd etterhvert avsløres som en slags sekt, nesten på grensen til det maniske. Hvordan kollisjonen mellom troen på at vi har levd mange liv og skal leve mange liv til, og det vitenskapelige og jordnære foregår. Terapien hans fungerer fordi plagene vi sitter med er de plagene vi har hatt i trillioner av år - i våre forrige liv. Denne filosofien er ikke ulik den vi finner i for eksempel The Fountain av Darren Arronofsky, hvor hele tematikken med gjenfødelse og erindring fra våre forrige liv er sentral.

Filmens lengde tilsvarer nesten to og en halv time, noe som er relativt langt for en så dialogsentrert film. Dette gjør den igjen veldig tung, og uheldigvis føles den tidvis for tung. Det er for lite som skjer med karakterene og plottet. Manglende drivkraft og variasjon er stikkordene. Manuset er uten tvil fantastisk, den gjenspeiler filosofien og karakterutviklingen på en god måte. Det er både her og i skuespillerprestasjonene at filmens kvaliteter rager høyest. Likevel, selv om det isolert sett er interessant det som foregår, kan kjedsomhet bli et faktum i de tregere partiene.

The Master er derfor en film som har skuespillerprestasjoner og manusforfattere som er Oscarverdige. Men, den gjennomgående dybden og filosofiske tematikken blir så påtrengende at man tidvis skulle ønske man fikk tenkepauser. Filmen kunne blitt så mye mer ved å variere fortellergrepene. Kvaliteten er desto tross et faktum, og dette er en film jeg kan anbefale til filminteresserte som takler tregere og mer implisitte filmer som The Fountain, 8 1/2 eller Half Nelson. Et mesterverk? Nei, det er den ikke.