The Newsroom - sesong 2

Jeg har fått se de fire første episodene av andre sesong, og umiddelbart føles det som om serien er totalt endret. Sesongen starter 14 måneder etter forrige sesong sluttet i et avhørsrom hvor selvfølgelig Will McAvoy får liret av seg en intellektuell tale. Marcia Gay Harden spiller Rebecca Halliday, en advokat for ACN. Hun samler vitnemål som har å gjøre med et stort problem News Night tilsynelatende har havnet i.

Det virker heller ikke som om Will kommer til å ta opp like mye plass denne sesongen som første. I hvertfall ikke om en skal dømme etter de første episodene. Det har så langt vært mye mer fokus på Maggie, hennes kjærlighetsproblemer og problemene hun støter på i Uganda. Vi ser så vidt en Maggie som tilsynelatende virker innesluttet, deprimert og med kortklipt hår. Nesten ugjenkjennelig. Det er definitivt en spennende åpning.

Det faktum at Will tropper ned fra tronen som den eneste som har noe å si i The Newsroom er også en veldig interessant vending i forhold til forrige sesong. Faktisk så er det veldig uventet. Selv er jeg veldig glad for at det skjer. Og forhåpentligvis fører det til at resten av karakterene utvikler seg litt mer nå som de ikke bare skal være marionetter uten særlig annen mening enn å fylle opp et nyhetsstudio.

Jeff Daniels gjorde en god rolle som Will i første sesong, men han var likevel litt vanskelig å plassere. Noen ganger var han en stor drittsekk, andre ganger genial, noen dager veldig snill men ofte også smålig. En person kan selvsagt være alt det, men som hovedperson i en TV-serie er det likevel fint å ha en med en definerbar feil som en klarer følge. Det kan virke som om man ser spor av dette i sesong 2. Blant annet er hans respekt for seertall større, og vi ser en Will som er mer opptatt av hva andre tenker enn tidligere. Spørsmålet er om publikum klarer å se seg selv i ham, og det tror jeg ikke.

Endelig ser det også ut til at enkelte av kjærlighetsforholdene tar slutt. Forholdet mellom Don og Maggie skranter, og det er helt latterlig at det ikke skjedde tidligere. Don sier det vel best selv "the clock's run out on this conversation... we can't get mired in these kind of detours. It's like playing golf behind a foursome of blind people." Kanskje det er Sorkins måte å fortelle kritikkerne at de hadde rett, nok er nok. Det kan virke som om Maggie, Don og Jim faktisk blir noe mer enn bare drama, kanskje de faktisk utvikler litt mer dybde? Det er jo lov å håpe.

I min anmeldelse av første sesong nevnte jeg at det var en del humor i serien, og dette ser ut til å fortsette. Faktisk vil jeg dra det så langt som å kalle deler av det slapstick, men det er morsomt.

De surrete kvinnene er nå mindre surrete. Heldigvis. Kanskje Sorkin har tatt til seg noe av kritikken? Det virker derimot som om de fremdeles strever med å balansere dem. Sloan er kanskje den karakteren som så langt fremstår som den sterkeste kvinnen. Hun og Will er blant de få som leverer ordentlige skjenneprekner, og hun beveger seg stadig oppover i gradene i forhold til mange av de andre i serien.

Er det fremdeles like pompøst? Tja, kanskje, men dette er også tonet litt ned. Det er rett og slett en god start på en sesong. Will virker som en mye mer menneskelig karakter enn tidligere, og serien virker så langt ikke like moralistisk som tidligere. En må nesten bare se hele sesongen for å finne ut av om det stemmer.