The Penguin

Jeg tror ikke jeg er den første som sier at jeg er ganske lei av alle spin-off-TV-seriene vi har på gang akkurat nå. Selvsagt må vi fortelle historien om Agatha Harkness. Det er så mye vi ikke vet om Obi-Wan Kenobi som slapper av i en ørken. Bare fordi vi ikke har sett bokstavelig talt alt som er å se av en franchise, betyr ikke det at publikum bør se det. Det er noe for seg med mystikken i noen universer og verdener, og da jeg satte meg ned for å se The Penguin, fryktet jeg for Matt Reeves' visjon for Gotham. Et mørkt, grungy sted der Nirvana følger deg overalt hvor du går, det føltes ikke som et sted vi burde se for ofte, for ikke å bli lei av det.

Noe av tiden vi tilbringer på The Penguin føles det som om den slipper litt for mye dagslys inn i Gothams magi. Bokstavelig talt, i noen tilfeller, ettersom noen scener føles en smule overeksponert når det gjelder lyssettingen, spesielt når man ser på en hvilken som helst dagslysscene fra The Batman. Men for det meste viser The Penguin seg å være en veldig god serie, som tjener til å etablere Gothams underverden og Colin Farrells forsøk på å kontrollere den.

Farrell er nok en gang ugjenkjennelig som The Penguin. Han er morsom å se og høre på, akkurat som i The Batman, men i denne serien er det lagt en stor tyngde på skuldrene hans. Han er ikke bare her for at vi skal glane på protesene som har forvandlet ham til Oswald Cobb og gi Batman noen sårt tiltrengte leksjoner i spansk grammatikk. I stedet må han bære oss gjennom sitt eget eventyr. Han er hovedpersonen vår, men noe jeg likte med The Penguin var at Cobb aldri er helten vår.

"Hva om The Penguin hadde et hjerte av gull?" var ikke spørsmålet noen ønsket å få svar på i denne serien. Siden denne anmeldelsen er litt sen (beklager det) har jeg hatt muligheten til å se noen andre inntrykk av serien etter at jeg bestemte meg for min egen oppfatning. Jeg har sett folk sammenligne Walter White og Tony Soprano med Oswald Cobb, og selv om jeg ikke synes Farrells prestasjon kommer i nærheten, synes jeg det er en interessant kontrast på grunn av hvordan en serie som Breaking Bad er skrevet sammenlignet med The Penguin. I Breaking Bad ender vi opp med å heie på Walter, for de andre karakterene der ute er like ille, om ikke verre enn ham. Han er også smartere og mer taktil. Men i The Penguin er Cobb rett og slett verdens heldigste idiot. Han gjør noen smarte grep i begynnelsen, men han styres av følelsene sine, som er en massiv sekk som tynger ham ned på samme måte som klumpfoten han bærer på. Oswald Cobb er også en ondskapsfull, forferdelig person i bunn og grunn, noe som gjør det vanskelig å føle at man heier på ham, men likevel ikke klarer å se bort.

Den personen jeg festet meg mest til, var Cristin Miliotis Sofia Falcone eller The Hangman. Det er få minneverdige prestasjoner fra antagonister i tegneserier, men Milioti gir alt for å bli Sofia Falcone, og hennes korte, men betydningsfulle utvikling gjennom serien gjør henne til en stor seeropplevelse. Det er mange sterke prestasjoner i birollene også, som Clancy Brown som Salvatore Maroni og Rhenzy Feliz som Victor Aguilar. Ingen er i nærheten av å vippe Farrell av pidestallen som seriens fremste prestasjon, men The Penguin fungerer ikke på langt nær like godt uten denne rollebesetningen.

Historien i seg selv er enkel, men ikke uten en og annen vri. De tre første episodene er enormt sterke, der Cobb leker katt-og-mus med mennesker han tvinges tettere og tettere på. Deretter får vi en dose av Sofias bakgrunnshistorie, som viser seg å være like tragisk som spennende, før det går litt i stå i episode fem og seks. De er ikke akkurat kjedelige og har sterke øyeblikk, men det føles som om historien kunne ha vært trimmet mer presist enkelte steder. Fokuser på det som betyr noe! Cobbs syke, forskrudde forhold til sin mor, som ærlig talt er begges feil. Victors vilje til å overleve i en by som ikke vil at han skal overleve. Sofias uendelige søken etter hevn etter hvert som uretten mot henne fortsetter å hope seg opp. Det er disse tingene The Penguin gjør godt, og derfor føles det synd når vi blir revet bort fra dem.

Serien kommer seg heller aldri helt ut av flaggermusens skygge. Batman både henger i luften som en vond lukt og blir tilsynelatende glemt av skuespillerne, med unntak av flommen forårsaket av Riddler. Det gir en merkelig følelse, der du tror du ser på en prequel som ble spilt inn før Pattinson tok på seg kappen og øyesminken, men du vet at han er der, et eller annet sted, og bare ser på en massiv gjengkrig utfolde seg uten egentlig å gjøre noe med det. Utover enkle logiske poenger, befester ikke The Penguin seg selv helt som en serie verdt å eksistere. Den tilfører ikke Batman-universet så mye mer som ikke kan forklares i en dialog eller to, og selv om det er veldig, veldig interessant å bli kjent med Farrells versjon av The Penguin, er jeg ikke sikker på at vi gjør så mye annet her enn å sette ham opp for en rolle som ligner den han spilte i Batman. Det er et merkelig område som spin-off-serier til tegneserier befinner seg i, for hvis de betyr for mye, tvinger du noen til å se en åtte timer lang serie før de kan forstå en oppfølger til en film, men hvis de betyr for lite, lurer du på hvorfor vi er her.

Men hvis du er her for å se en tilbakevending til Gotham, og en velskrevet serie som ikke blir for lang, så er The Penguin en solid seeropplevelse. Serien er gjennomgående god, noen ganger god, men aldri eksepsjonell, og den lover en bedre fremtid for tegneserier, og jeg håper bare at Marvels og DCs fremtidige TV-prosjekter kan leve opp til dette løftet.