For hver nye del i The Sims har Maxis klatret nærmere sin visjon om en bred, lettbent og elskverdig livssimulator. Mange har hatt høye forventninger til fireren på grunn av nettopp dette, og nå som spillet er sluppet er det mye vi kan si om det. Det er imidlertid ikke så mye å si som vi hadde trodd, men la oss ta det fra starten...
Som vanlig når det gjelder The Sims ligger simuleringen av det menneskelige liv på et forenklet nivå. Dette betyr at vi slipper å stresse med ting som å glemme passordet til mailen, irritert hud eller altfor hyppige fiskemiddager med bekjente. Vent litt, nå lyver jeg. Det sistnevnte er det nemlig ganske mye av. Min nåværende sim heter Simon Seduce og er en kvinnebedårer med et hektisk trippelliv. Med flere kjærester samtidig, to barn og sene kvelder på bar sover han ofte på tregulv og forsøker å skjule sine mange sprell for de respektive familiene sine.
Med en kriminell bakgrunn som han forsøker å legge bak seg drømmer Simon om å stå på en scene og synge smørmyke sanger til et stort publikum. I det siste har tankene hans imidlertid kretset rundt Nina Caliente som spaserer på gaten utenfor, og forhåpentligvis tar det ikke mer enn 45 sekunder (med hurtigspolingsfunksjonen aktivert) å gå på date, sjarmere henne og starte enda en familie. Han er en barnslig og grenseløs versjon av meg selv der jeg dagdrømte i mattetimen i sjuende klasse, og det er nesten skammelig spennende å leke med livet hans der jeg sitter i kontorstolen.
Jeg liker virkelig det nye grensesnittet som er både renere og penere enn tidligere. Det er mye enklere å bygge og innrede sitt eget hus, og takket være den snille læringskurven er det ikke noe problem å sette seg ned med et smil om munnen allerede fra start. Det er intuitivt å flytte vegger, rom og objekter, og det er faktisk veldig trivelig å bla gjennom den virtuelle rommenyen etter møbler. Det er dessuten mulig å skalere objektene etter eget ønske, noe vi forøvrig har hatt det mye morsomt med i redaksjonen.
Simmene kan også multitaske for første gang, noe som innebærer at de eksempelvis kan snakke mens de løper på tredemøllen (eller drikke juice mens man sitter på toalettet). Dessuten føles interaksjonen mellom simmene mer levende enn før, og nye mennesker blir med i samtaler og deltar i aktiviteter på en bedre måte. Det kan virke som en liten forbedring, men den hever opplevelsen mye mer enn man først skulle tro.
Ellers er humørsystemet et fint tillegg. Det nye grensesnittet lar spilleren se hvordan simmene har det til enhver tid, og hva du kan si og gjøre er avhengig av hvordan du føler deg i den gitte situasjonen. Hvordan du føler deg er på sin side avhengig av hvordan du lever livet ditt. Etter min sims mors bortgang var han veldig trist og sint i en lang periode, og dette påvirket oppførselen hans skikkelig i tiden etter. Nye valg, aktiviteter og objekter dukker opp som en følge av hvordan simmen din lever livet, og det er her gjenspillingsverdien skinner litt ekstra - ikke minst hvordan visse samtaler kan forløpe annerledes etter hvordan du føler deg.
Det er også her The Sims 4 slutter å imponere. På mange måter føles dette som et steg tilbake til det første og andre spillet i serien, og det er med negativt fortegn. Det største problemet er at sømløsheten som glitret i The Sims 3 har gått tapt, og i stedet får vi en strengt og tydelig oppstykket verden hvor lastetider hopper på deg så fort du skal inn til en nabo eller forflytte deg over litt lengre avstander. Hvis du og en kompis skal til treningssenteret blir du møtt av en steril lasteskjerm mens dere transporteres dit. Det finnes nemlig ingen kjøretøyer man kan bruke. Det er heller ikke mulig å bli med simmen din på jobb, og du må pent vente hjemme til denne kommer hjem med penger i baklommen.
Videre kommer du til å legge merke til de mange usynlige veggene og bykulissene i bakgrunnen som du aldri kan dra til. De to (små) bydelene du kan bo i eller besøke føles begrenset allerede etter to timer, og jeg kan forestille meg at simmene føler seg litt som Jim Carreys karakter i The Truman Show. Sånn fortsetter det - det kule 3D-kartet fra det tredje spillet er byttet ut mot et i 2D, det er ikke lenger mulig å endre landskapet i hagen, tenåringene er skummelt like de voksne, det finnes ingen sykdom eller tilfeldige dødsfall, mange yrker fra tidligere er fjernet, man kan ikke kjøpe seg et svømmebasseng og man blir aldri invitert på fest av andre simmer.
Det er også litt merkelig at det virker som om mulighetene for å skreddersy simmen har blitt innskrenket. Man kan eksempelvis kun velge mellom forhåndsbestemte farger på hvert plagg. Jeg anser ikke dette som noe stort problem for min egen del, men jeg vet at mange fans liker å pusle med simmene sine i timesvis mens de velger blant et hav av klær og pynt. Disse vil nok bli litt skuffet.
Klipp fra spillet har vist at The Sims 4 skulle bli en lite imponerende opplevlse når det gjelder grafikken, og jeg kan bekrefte at det er tilfellet i det ferdige spillet. Animasjonene er bedre, men stort sett er dette bare små skritt rent teknisk i forhold til forgjengeren. Uansett om dette er viktig for deg eller ikke, så er det vanskelig ikke å legge merke til at dette understreker latskapen som preger produksjonen - ikke nok med at det spillmessige føles magert og kun litt forbedret, utvikleren har ikke engang tatt seg bryet med å finpusse overflaten. Simmene beveger seg dessuten ikke spesielt naturlig selv om animasjonene har blitt forbedret. De kan eksempelvis ikke holde hverandre i hendene når de sitter, men er i stedet nødt til å stå oppreist for å mestre denne vanskelige manøvren.
The Sims 4 er røft i kantene og mangelen på nytt innhold, eller innhold i det hele tatt, er trist å bevitne. Det er ganske enkelt umulig å overse dette. Jeg tror uansett at dette kommer til å bli det ultimate The Sims etter at de obligatoriske førti utvidelsene har blitt sluppet, men grunnutgaven er overraskende tynn selv sammenlignet med det opprinnelige The Sims 3. Etter å ha gledet meg over det fine nyhetene forvinner imidlertid sjarmen rimelig kjapt.
Det føles litt som at grunnmuren er på plass, men det er også alt. Hvis man har alle utvidelsene til forgjengeren og deretter hopper inn i The Sims 4, vil man utvilsomt bli skuffet av denne versjonens mange mangler. Det virker nærmest slemt mot kundene, og dette er helt klart det mest minneverdige med spillet etter at den bitre ettersmaken har satt seg.
Foruten grensesnittet, mer levende simmer og det forbedrede humørsystemet føles dette som et skritt tilbake for serien. For nye spillere er dette et bra sted å begynne, men du som er vant til The Sims 3 vil føle deg innestengt her. Jeg kan dessverre ikke umiddelbart forsvare prislappen for fans av serien. Det er absolutt et godt spill, men med tanke på forventningene serien har skapt ved å legge listen så høyt tidligere er det umulig å ikke bli skuffet.