Michael C. Hall tar en pause fra seriemorderen Dexter, og tar steget til det store lerret med The Trouble With Bliss. Dessverre startet han sin filmkarriere med en film som går på den ene indie-klisjeen etter den andre, så desperat etter å treffe riktig publikum at den mister sin identitet etter ti minutter.
Etter en introsekvens som minner mest om hipstervarianten av barndommens popp-opp-bøker møter vi Morris Bliss (Michael C. Hall). 35-åringen bor fremdeles hjemme hos enkefaren Seymour (Peter Fonda), mens livet han såvidt gidder å engasjere seg i står på vent. Alle NAV-dankere vil kjenne seg godt igjen i Morris, bare forskjelliggjort av at han får ukepenger fra faren fremfor dagpenger fra statskassen. Det er typen vi alle kjenner, som blir sliten av å aldri gjøre noe, syter over å ikke ha noe og som snakker stort om drømmene han aldri kommer til å oppfylle.
Damene er tydeligvis tiltrukket av menn uten jobb, hus og verdighet, godt forklart i første sekvens av sengegjesten Stephanie (Brie Larson). Det eneste problemet? Hun er 18 år, et faktum Morris bare tar innover seg når han finner ut at faren hennes er en gammel venn av ham. Problemene tårner seg opp idet han møter Andrea (Lucy Liu), som raskt blir interessert i Morris til tross for gifteringen hun har på fingeren.
Alle må starte et sted, men jeg forstår virkelig ikke hvorfor den ellers så karismatiske Michael C. Hall startet sin filmkarriere her. Han gjør alt han kan for å skape sympati for Morris, men det er vanskelig når karakteren er så kjedelig og lite villig til å endre seg. Men for all del - jeg må ikke på død og liv få sympati for ham. Jeg hadde ikke sympati for Pondus-Jokkes tid i NAV-systemet heller, men det var til gjengjeld hysterisk morsomt. Det er ikke Morris Bliss. Ikke i det hele tatt.
The Trouble With Bliss hare flere problemer. Det største er imidlertid den totale mangelen på logikk. Alle karaktermøter er basert på livets tilfeldigheter, noe publikum skal avskrive som sjarmerende fordi karakterene er vimsete. Jo da, karakterene har masse personlighet, men siden vi ikke får nok tid til å bli kjent med dem er de rare særpregene deres bare... rare. Veldig, veldig rare.
Til slutt får Morris den livsleksen han helt sikkert burde fått for ti år siden, men vi får ingen forklaring på hvorfor. The Trouble With Bliss er så opptatt av å være eksentrisk at all form for logikk og karakterutvikling blir underprioritert, mens alle forsøk på genuin humor kollapser før karakteren er ferdig med setningen.
Nei, dere - når begynner Dexter igjen, a?