The Witcher

Historien har dere hørt før, men gir deg litt input om spillets oppbygning likevel. Witchers er en gruppe mektige krigere som er gode på så vel magi som sverdskunst og overlevelse. Geralt er en av de fremste Witchers som trasker rundt på planeten, et arbeid som ikke er helt risikofritt. Noe man merker når man ser Geralts ansikt som har arr etter en nærkamp med en fiende. Witcheryrket leder dessuten til at Geralt blir slått ned og han mister hukommelsen. Han vet ikke hvem han er, hvem hans venner er, eller hva han har gjort for å miste hukommelsen.

Så angriper en gjeng skurker borgen der Witcher-selskapet førte han etter at de fant han ute i villmarken. Anført av en mektig magiker og en professor lykkes de å stjele ting med høy verdi. Jakten på de skyldige starter og Geralt sendes ut i verden for å hjelpe til i kampen mot ondskapen. En verden som kjenner han, men som er totalt fremmed for Geralt selv.

The Witcher er ikke alltid som mange andre spill. Klart er det et skittent, voldsomt og heftig actioneventyr med rollespillelementer i samme liga som Fable, men det er samtidig mer enn som så. Tonen, stemningen og følelsen i spillet er en helt annen enn mange andre spill i samme sjanger. Jeg vil gjerne dra noen sammenligninger med hvordan tonen og stemningen i det første Fallout er. Rå, grov, skitten, oftest seriøs, men i blant også litt humoristisk. Som den gangen da jeg nærmet meg en mann som liker å gå holmgang med knyttnevene inne på barer. Når han legger merke til meg gulper han opp at min mamma suger en dvergkuk. Noe som selvsagt leder til at jeg deformerer mannens ansikt med en serie velplasserte slag mot de myke delene av kraniet.

Teknisk er The Witcher veldig lekkert. Det både høres bra ut og ser ubønnhørlig flott ut. Spesielt karakterene er velgjorte og overgår alt jeg har sett tidligere, rent tekniskt. Når man entrer en konversasjonen dimmes bakgrunnen ned og fokuset legges helt og holdent på de lekre ansiktene som den polske utvikleren har modellert. Det estetiske designet er kanskje ikke alltid treffsikkert, men fantasi-sjangeren er jo ikke direkte kjent for å tilby utrolig variasjon. Vi har faktisk sett det meste før. Miljøene inneholder blant annet lekre detaljer av utenomhusterreng og dunkle, fuktige katakomber med beboende.

I grunnen er The Witcher et ganske rett frem og usjenert actionspill der saker og ting helt enkelt må dø. Dette har siden blitt krydret med et eventyropplegg der Geralt behøver å kontakte lokalbefolkningen ettersom disse kan gi han oppdrag som igjen gir en boost i erfaringspoeng. Byboere har ikke alltid et godt øye til den ærede monsterdreperen og møter ofte så vel fordommer
som forakt i sine reiser.

Selvsagt kommer man til å finne en god del sverdkamper i The Witcher, noe annet hadde jo vært ekstremt merkelig. Når man bruker sine normale Witcher-våpen har man tilgang til tre ulike kampstiler. En som passer seg best mot fiender med beskyttelse, en som er kjappere og smidigere, og en stil som fungerer best når man er omringet av fiender. Med et lite klikk slenger man i vei et angrep og om man har rett timing kan man også få til kombinasjoner som flere slag, ettersom man må trykke på angrepsknappen en gang til når et viss ikon dukker opp. Om man får inn en bra rytme kommer man snart til å bli en god killermaskin.

Det er også fullt mulig å pause spillet med mellomromstasten og der endre kampstil for å kjøre igang spillet igjen uten å må oppleve den lille pausen som blir om man bytter stil midt under pågående kamp. Men Geralt er ikke bare god med sverd og knyttnever, han har også et og annet magisk triks i ermet. Magien representeres av såkalte Signs som har ulike magiske egenskaper som for eksempel ildhav og annet stilig.

Rollespillelementene gjør seg gjeldende når man skal utvikle Geralts ferdigheter. Man presenteres med et hav av muligheter der man kan velge å utvikle styrke, intellekt, bruken av Signs, hvor Geralts fysikk fungerer bedre og mye, mye annet. Det savnes virkelig ikke alternativer og vil man ha tilgang til de sterkere og overlegne kreftene er det bare å spare på erfaringen. Iblant holder det ikke, men man må da også kombinere dette med alkemiske tilbehør, noe som fører meg til neste punkt i The Witcher, alkemien.

Før man setter i gang med The Witcher får man velge vanskelighetsgrad. Lett, middels og vanskelig representerer ikke bare utfordringen i kamper, men også hvor viktig selve alkemien blir i spillet. Alkemi er jo kunnskapen i å blande brygg og utnytte de til sin fordel. Det gir selvsagt en ekstra dimensjon til spillet og for den som vil ha litt mer fordypning kommer blandingen av urter og ingredienser til å være et velkomment innslag, mens de som mest sikler etter massemord kan kjenne at det er et nødvendig onde.

The Witcher tok meg helt og holdent på sengen. Jeg hadde forventet meg et halvdårlig hack and slash-spill med mye av det ytre og lite innhold. Men jeg er glad som erkjenner at jeg tok kraftig feil. Mellomsekvensene er oftest fete og velgjorte og stemmene holder for det meste veldig høy klasse, noe som helt klart tiltalte meg på rett måte.

Det finnes et par småfeil. Spillkontrollen føles iblant litt steil når man løper rundt omkring i verden, ikke noe som direkte gir spilleren problemer, men er mer en generell irritasjon i løpet av tiden man beveger over større områder. Ellers er de eneste flekkene på solen som jeg ser det, det faktumet at man iblant må skaffe seg videre kunnskap om et visst oppdrag eller en viss fiende for at man skal kunne gjennomføre dette oppdraget.

The Witcher er et veldig bra actioneventyr med rollespillelementer og i det store og hele føler jeg at det er et hardere, grovere og mer sammensatt enn Fable. I min bok er det veldig bra, akkurat som The Witcher.