Theatrhythm Final Bar Line (Switch)

Få fans av en spillserie har spist like godt på musikkfronten gjennom de siste 35 årene som Final Fantasy-fans. Helt siden Nobuo Uematsu i 1987 komponerte det klassiske preludiet og hovedtemaet som har preget så å si alle spillene i etterkant, har Final Fantasy-spillene alltid bydd på komposisjoner som har strukket seg over et enormt spenn av sjangre, med alt fra klassiske barokktoner til progrock og (grøss) dubstep. Med den klassiske konsertserien Distant Worlds samler Final Fantasy-musikken titusenvis av fans over hele verden, og uansett hvordan spillene har vært å spille har man nesten alltid vært garantert et bunnsolid utvalg av ny musikk (vel, om vi ser bort fra nu metal-varianten av Chocobo-temaet man får slengt i trynet i Final Fantasy XIII-2, selvfølgelig).

Derfor er det få serier som egner seg bedre for et eget rytmespill enn Final Fantasy, og det var nettopp dette 3DS-eiere fikk servert i 2012 i form av Theatrhythm Final Fantasy, et spill hvor man kunne gjenoppleve noen av seriens kjæreste låter mens man tappet i takt med rytmen. To år senere fikk vi Theatrhythm Final Fantasy: Curtain Call, en oppfølger med vesentlige kvalitetsforbedringer og enda større låtutvalg. Deretter har serien vært fraværende her til lands, selv om japanske spillere har fått både et arkadespill og et eget spill knyttet til Dragon Quest-musikken. Nå er det derimot tid for å tappe rytmefoten på nytt og nynne nostalgisk med når serien tar turen over til TV-formatet i form av Theatrhythm Final Bar til PlayStation 4 og Switch.

I motsetning til musikkspill hvor hver spiller må håndtere ett enkeltinstrument, satser Theatrhythm-serien på en helhetlig musikkforståelse. I det ene øyeblikket kan det være melodilinjen man følger, før man noen takter senere skal konsentrere seg om basslinjen eller et underliggende instrument. For å håndtere dette bygger du et lag med fire rollefigurer basert på et utvalg fra hele Final Fantasy-serien, et utvalg som blir større jo flere av spillene du streifer innom. For å beseire fiendene som kommer mot deg må du trykke eller holde inne knapper og vri på joysticker i henhold til instruksene som kommer på skjermen fra venstre mot høyre. På denne måten spiller du deg gjennom de ulike spillene i serien, hvor du underveis må kjempe mot klassiske fiender på kjente lokasjoner.

Til et rytmespill å være er konseptet i Theatrhythm nokså lett å forstå, og spillene faller dermed inn under kategorien "enkelt å lære, vanskelig å mestre." De letteste vanskelighetsgradene gir deg en god innføring i spillet, mens de øverste vanskelighetsgradene byr på noen saftige utfordringer. I tillegg har hver sang et eget underoppdrag som du kan gjennomføre for å få en belønning, som å slå et visst antall fiender eller bruke visse typer angrep i løpet av kampen. Som konsept fungerer fortsatt Theatrhythm utrolig bra, der den mesterlige musikken fra hele seriens historie står i sentrum uten noen påklistret, tynn historie som trekker oppmerksomheten bort fra det som teller.

Den grunnleggende formelen er den samme som den alltid har vært for serien, men den kommer samtidig med et par nyheter. Den største nyheten er kanskje at nå som serien er frigjort fra 3DS-skjermen som bare hadde mulighet for enkelttouch, kan man nå trykke på flere knapper samtidig. Det høres kanskje banalt ut å kalle dette en innovasjon, men i Theatrhythm-sammenheng er det en nyhet som skaper mange muligheter, spesielt når man går litt opp i vanskelighetsgrad. Plutselig handler det ikke bare om å trykke på knapper fortest mulig, men å gjøre ulike handlinger samtidig. Den andre store nyheten spillet byr på er at flerspillermodusen nå støtter opptil fire spillere, mot en tidligere begrensning på to. Dette, kombinert med at hjemmekonsollene er bedre egnet for å spille over nett, gjør at denne modusen faktisk blir litt morsommere å spille enn tidligere.

Ettersom det har gått noen år siden forrige Theatrhythm-spill er det naturligvis noen nye spill å finne i samlingen denne gangen. Dermed får vi musikk fra titler som Final Fantasy XV, Final Fantasy VII: Remake og Stranger of Paradise: Final Fantasy Origin («KILL CHAOS!») som har blitt lansert etter forgjengeren i 2014. Square Enix har også gravd litt i biblioteket for å ta med et par mindre kjente titler, som Final Fantasy Mystic Quest, Final Fantasy Tactics (to titler som også har vært med tidligere) og mobilspillene Final Fantasy Record Keeper og Mobius Final Fantasy. Til sammen byr spillet på hele 385 sanger, hvor en rekke kjente klassikere selvfølgelig er til stede, så enten du ønsker å rocke til The Airbuster fra Final Fantasy VII: Remake eller Dancing Mad fra Final Fantasy VI er mulighetene mange.

Det er imidlertid her vi finner ett av de første store ankepunktene mot spillet. Selv om mye er inkludert i spillet er det også flere ting som mangler, og manglene blir desto større i lys av hvor mye som faktisk er inkludert i grunnspillet. Vi får servert spin-off-titler som Crisis Core: Final Fantasy VII og Dissidia, mens andre titler som Dirge of Cerberus: Final Fantasy VII og Final Fantasy IV: The After Years mangler. Dessuten er det interessant at Square Enix har valgt å inkludere enkelte album med arrangert musikk, som BRA★BRA Final Fantasy Brass de Bravo, mens andre arrangerte albumkonsepter som Distant Worlds eller The Black Mages (progrock-bandet til Nobuo Uematsu) mangler. Det vil si, noe av dette er faktisk tilgjengelig, men da må man betale for det i form av Digital Deluxe Edition, sesongpass eller andre former for DLC. Bak slike betalingsmurer finner vi også publikumsfavoritter som Eyes on Me (Final Fantasy VIII), Melodies of Life (Final Fantasy IX), Zanarkand (Final Fantasy X) og Answers (Final Fantasy XIV), alle låter som burde vært inkludert i grunnpakken. Dette er ikke første gangen serien tilbyr ekstrainnhold, men dette har stort sett vært i form av musikk fra andre Square Enix-serier. Når velkjente og tilnærmet obligatoriske låter fra serien nå blir låst bak en betalingsmur føles dette som et grådig grep fra utgivernes side, selv med alle låtene man faktisk får med i grunnpakken.

Av sangene som er inkludert er det også tilfeller hvor noen av dem er kuttet på merkelige tidspunkt, slik at man ikke får låtene i sin helhet. På den ene siden forstår jeg at ikke alle vil spille gjennom lange komposisjoner, men når One-Winged Angel-arrangementet på over seks minutter fra filmen Advent Children er tilgjengelig i sin helhet føles det rart at ikke den samme regelen gjelder for alle sangene.

Det er også verdt å spørre hvorvidt seriens stil har tålt overgangen fra det håndholdte formatet til TV-skjermen. Theatrhythm har alltid bydd på søte chibi-tolkninger av heltene, skurkene og fiendene fra serien. Dette fungerte godt nok på 3DS, men i overgangen til TV-skjermen merker man at denne stilen blir litt for simpel og kan føles litt billig. Det hjelper heller ikke at bakgrunnene varierer veldig i kvalitet, hvor man noen ganger får kjente steder fra spillene og andre ganger bare blir servert et generisk landskapsbilde man kunne funnet i hvilket som helst spill. Dette vil til syvende og sist være en smakssak, men jeg håper serien kan trekkes i en ny retning til neste gang.

Det største problemet med Theatrhythm Final Bar Line er imidlertid knyttet til forholdet mellom lyd og bilde, noe som er temmelig avgjørende for et rytmespill. I et godt rytmespill skal man i teorien kunne memorere den visuelle informasjonen så godt at man kan basere seg på rytme alene, og motsatt. Dette er ikke fullt ut mulig i dette spillet, for uansett hvor mye man justerer i innstillingene vil det alltid være en viss forsinkelse mellom lyd, bilde og tasteinntrykk. Det er usikkert om årsaken ligger i ustabil bildefrekvens eller i responstiden til håndkontrolleren, men ettersom problemet gjelder både i håndholdt format og på TV-en er dette snakk om et helhetlig problem. Dette kunne vært løst med bedre verktøy for kalibrering, inkludert et automatisk kalibreringsverktøy som man ofte finner i rytmespill, men de innstillingsmulighetene man har er dessverre for dårlige til å fullt ut løse problemet. Problemet er på sitt verste når man bruker trådløse hodetelefoner til Switch, som skaper så stor forsinkelse mellom lyd og bilde at spillet i praksis blir uspillbart. Å kable hodetelefonene hjelper, men det fjerner ikke det generelle synkroniseringsproblemet.

For de aller fleste vil disse synkroniseringsproblemene være så små at de ikke er spesielt merkbare eller forstyrrende (bortsett fra Bluetooth-problemet), men legger man først merke til det er det temmelig irriterende. Er man en Final Fantasy-musikknerd som kjenner musikken og alle dens nyanser godt blir det desto mer frustrerende at man ikke kan få en fullstendig synkronisering mellom lyd og bilde som gir null forsinkelser, uansett hvor mye man forsøker å vri på de få innstillingsmulighetene som faktisk finnes. Det er verdt å påpeke at jeg kun har testet Switch-utgaven i forbindelse med denne anmeldelsen, så hvorvidt dette problemet er like omfattende i PlayStation-utgaven vet jeg ikke.

Theatrhythm Final Bar Line er et spill som gir meg ekstremt delte følelser. På den ene siden elsker jeg fortsatt grunnkonseptet, som i sin grunnleggende form er en fabelaktig hyllest til en av de beste delene ved seriens historie og noe av det vakreste spillkulturen generelt har skapt de siste 35 årene. Spillet føles lett å plukke opp både for å jazze til et par enkeltlåter eller sitte i timevis for å fortape deg i mesterlig musikk. Det er også et stort utvalg av sanger, hvor store deler av seriens historie er representert. Samtidig inneholder spillet noen åpenbare mangler. Stilarten har utspilt sin rolle, og låtene som er gjemt bak en betalingsmur føles som et grådig slag i trynet fra Square Enix' side. Dårlig synkronisering og mangelen på gode kalibreringsverktøy er likevel det mest kritikkverdige, som i praksis betyr at lyd og bilde ikke henger sammen slik de burde. Større låtutvalg og online-funksjonalitet til tross blir dette en mager trøst når kritiske funksjoner ikke er på plass, noe som fører til at dette spillet føles som ett steg frem og to tilbake for serien.