Thief

Jeg misliker snikespill i førsteperson nesten like mye som jeg elsker snikespill i tredjeperson. Eller, misliker er kanskje et for sterkt ord. Det har nok heller noe å gjøre med hvor dårlig jeg er til å spille dem. Det er noe med mangelen på oversikt jeg føler mens jeg spiller. Jeg sliter med skaffe meg et overblikk når jeg ikke kan rotere kamera rundt 360 grader før jeg flytter meg fra gjemmested til gjemmested.

Når det er sagt skjønner jeg at problemet er meg, og ikke spillene eller sjangeren. Jeg klarer også å se kvalitetene og verdsette innsatsen som er blitt lagt ned i spill som Dishonored, selv om jeg delte ut ansvaret for anmeldelsen til en kollega.

Det kan med andre ord høres ut som jeg ikke er rett mann for en testrunde med Thief. På en annen side kan jeg også være perfekt som den ultimate testen for eventyret Eidos Montreal jobber med om dagen. Hvis til og meg jeg liker spillet er de på rett vei, og jaggu forlot jeg ikke lokalene deres to timer senere, uten å ha bannet én eneste gang, og uten å ha følt trangen til å kaste kontrolleren i sinne. Takket være presise kontroller, en innbydende verden og et ypperlig lydbilde hadde Thief klart noe ingen snikespill i førsteperson hadde klart før. Det hadde gitt meg økt selvtillit i sjangeren.

En liten men overraskende viktig detalj i Thief er måten personen du spiller som, mestertyven Garrett, bruker hendene til å gripe rundt kanter og lignende når man sniker seg rundt. Det gjør mye for innlevelsen og bidrar til en økt følelse av tilhørighet til verdenen du spiller i. Dette har vi sett tidligere i tredjepersonspill som The Last of Us og Tomb Raider, en i førstepersonspillene ha hendene stort sett vært synlig kun i mellomsekvenser. Eller rundt geværet ditt. Ikke desto mindre er effekten like effektiv her som i nevnte titler. I tillegg er kamerabevegelsene gjennomtenkte og jeg tok meg selv flere ganger i å lene meg til siden i stolen min, da jeg lente meg for å titte rundt et hjørne i spillet.

Garretts bevegelser er også smidige og sømløse, og han kan bevege seg som en katt forbi de fleste hindringer. Det finnes ingen hoppeknapp, men navigasjonen er likevel enkel og intuitiv. Garrett forserer lave hindringer automatisk, og møter du en vegg som må klatres trenger du bare å rette blikket oppover. Han kan også spurte korte distanser, men mestertyven er tydeligvis ikke kjent for kondisjonen sin. Spurting fører til økt puls, og du kan glemme å løpe fra vaktene hver gang du havner i trøbbel. Men det er egentlig greit. Det tilfører et ekstra spenningsmoment. Det er mest å hente på å unngå konfrontasjoner, og du kan ikke bare løpe din vei når uhellet er ute. Derfor gjelder det å være smart.

Testrunden min tok meg til Stone Market, som bare er ett av flere distriktene i byen Garrett kaller sitt hjemsted. Markedet er designet som en slags labyrint av trange gater, smug og passasjer på takene. På bakkenivå finner man dessuten både tiggere og patruljerende soldater. I midten av distriktet har man klokketårnet Garrett bruker som sitt hjem, men selv om tårnet er et effektivt referansepunkt uansett hvor du er tok det meg en viss tid å lære gatenes layout.

For å gjøre demoen mer effektiv fløt Stone Market nesten over av verdisaker jeg kunne stjele. For anledningen lå de nesten strødd rundt omkring, av og til påfallende nære tiggere og fattigfolk. Pengene kan naturligvis brukes til å kjøpe utstyr, og etter anbefaling fra utviklerne gikk jeg for et fullt sett med piler. Jeg kjøpe choke arrows, som kan brukes til å distrahere vakter, water arrows, som kan slukke lykter og rope arrows, som er essensielle for å bevege deg effektivt rundt i byen. Jeg tok også med meg en avbitertang og en skiftenøkkel, for å gjøre det enklere å stjele beskyttede verdisaker.

I menysystemet kan du markere veien til skatter som venter på å bli stjålet, men du kan også komme over dem tilfeldig, mye takket være hvor kompakte områdene er. Dette hendte med meg da jeg bestemte meg for å snike meg inn gjennom ett av de mange vinduene man kan åpne i byen. På innsiden var noens soverom og i rommet ved siden av gikk en person rastløst frem og tilbake.

For å takle utfordringen lettere aktiverte jeg Focus Mode. Når han er fokusert kan Garrett se verdisaker gjennom veggene, og han kan forutse hvordan folk vil bevege seg. Du kan velge å ignorere Focus Mode hvis du vil (på samme måte som i Hitman: Absolution), men er du en nybegynner som tyv kan det være hendig av og til. Når det er sagt har Eidos var rause både med mengden skygge som må til for å skjule deg, og ikonene som dukker opp på skjermen. Jeg så raskt hvor godsakene var selv uten Focus, og det var egentlig mer belønnende å rappe tingen fra rett under nesa til folk helt på egenhånd.

Som mestertyver flest er naturligvis Garrett en ekspert på å gjemme seg, og litt senere under i testrunden sjekket jeg ut muligheten til å gjemme meg i et skap (når du skal ut av skapet kan du velge mellom sniking eller et brutalt angrep på personen utenfor døra.) På innsiden hadde noen risset inn en kombinasjon av siffer, som senere viste seg å være til safen i rommet ved siden av. Jackpot. Under resten av demoen sjekket jeg bøker og andre dokumenter kategorisk, på jakt etter lignende skjulte spor. Innen tiden med spillet var over hadde jeg funnet noen også, inkludert ledetråder som førte til hele sideoppdrag.

Slike sideoppdrag kan naturligvis også åpnes opp på andre måter, og felles for dem alle er naturligvis et visst fokus på å stjele ting. Et av sideoppdragene jeg fikk prøve meg på tok meg med til en toetasjes bygning. På innsiden lå en mekanisk hånd jeg gjerne skulle hatt tak i.

Rundt bygningen stod en rekke vakter som så ut som de kunne banket livet ut av meg rimelig fort. Idet jeg ankom områder poppet det derfor ikke overraskende opp sidemål som var tilpasset en musestille fremgangsmåte. Fullfør uten å drepe noen, ikke bli oppdaget og så videre. Jeg gjorde mitt beste, men måtte til slutt gi slipp på begge nevnte mål, men jeg stakk i det minste av med godsakene.

Og med det var testingen ved sin ende. Det nye Thief-spillet, eller i det minste PC-versjonen som jeg fikk prøve, ser helt fantastisk ut, mens lyden og de myke bevegelsene drar deg inn i rollen som mestertyv. Jeg gleder meg til å oppleve dramatikken i hovedhistorien, og jeg ser også frem til mer sniking og stjeling i Stone Market og andre bydeler. Thief klarte å overbevise meg med sitt gameplay, og for første gang ser jeg virkelig frem til et snikespill i førsteperson.