Time Chrisis 3

Namco er tilbake med en oppfølger til Time Crisis-serien, og gud hvor denne oppfølgeren har vært etterlengtet. Jeg har slitt ut Time Crisis 2 for lenge siden, selv om det var litt ekstra greier å fullføre. Det var et godt spill, med flott grafikk, men med noen mangler.

En øy i staten Lukano er kapret av Zagorian Federation til tross for motstanden fra Lukano Liberatian Force. Når man oppdager at fienden har satt opp en rakettbase blir stemningen en helt annen. VSSE som er kjent for å sende ut skyteglade agenter til urolige områder, reagerer likt denne gangen og sender et par agenter til Lukano for å roe ned stemningen. Om dette krever at man skyter samtlige av skurkene og ødelegger halve øya, er opp til agentene som grundig analyserer situasjonen i omtrent fem sekunder før de trekker frem våpenet og skyter litt på den som måtte være så uheldig for å komme forbi.

Våpen har det alltid vært nok av i Time Crisis. Man kan si at man, gjennom denne serien, har lært hvordan det føles å bli skutt på med fastmonterte maskingevær, kanoner, granater, kniver, økser, pistoler, rifler, uzier, hagler, granatgeværer og jeg tror ikke listen stopper der. Men våpnene spillerne har hatt tilgjengelig har vært særdeles begrenset. Time Crisis 2 bød på noe variasjon, men på en veldig begrensende måte. Det virket som om det var en uskrevet regel i spillet som sa: "Dette maskingeværet kan du kun bruke mens du står akkurat her. Flytter du deg, må du legge det fra deg..."

Men denne gangen har Namco brutt den regelen og utstyrt deg med fire våpen som faktisk skulle dekke de fleste behov: håndvåpen, maskingevær, hagle og granatgevær. Disse har du alltid med deg, men med bergrenset ammo (bortsett fra håndvåpenet). Dermed er det duket for det man kan kalle strategiske skyteepisoder, der man bruker granatgeværet til å sprenge kjøretøyet soldatene står på isteden for å plukke dem av en etter en med håndvåpenet. Kjøretøyene er vanskeligere å sprenge med håndpistolen og vips så har spillet gått opp et nivå på realisme-skalaen. Likevel scorer ikke spillet høyt på denne skalaen, og for dere som er ute etter et realistisk spill bør nok se etter andre titler. Her er det nemlig snakk om to agenter som har ubegrenset med ammunisjon, de tar livet av tusenvis av soldater, får ingen samvittighetskvaler og for å begrense arbeidet med å rydde etterpå så forsvinner soldatene i løse lufta og blir søkk borte.

Når du har brukt noen timer på å klare oppdraget som to-manns-hæren fra VSSE er satt på, åpnes muligheten til å klare spillet med synspunktet fra Alicia øyne. Hun er søsteren til lederen av frigjøringshæren, som for øyeblikket er fanget etter et feilslått overraskelsesangrep. Hun møter på VSSE agentene og hjelper dem ut av en temmelig varm båt (den brenner, skjønner du) og hun har en helt annen opplevelse av dette eventyret enn det våre to agenter har. Du kontrollerer henne gjennom 14 brett der man for første gang i Time Crisis serien åpner for snikskyting. Det fungerer ganske enkelt genialt: Du sikter på skjermen mens du holder inne reaload-knappen, når du har siktet deg inn på din motstander - som befinner seg langt avgårde frem i horisonten - så zoomes det inn til en sirkel du kan skyte i. Det kunne ikke blitt bedre.

Spillet har en ganske god tilpasningsevne, og tilpasser seg spilleren, noe som betyr at hvis du ikke er av typen som gir opp så vil du klare å komme deg igjennom spillet. Credits øker nemlig hver gang du møter "Game Over" skjermen, helt til 8. Etter det får du Free Credits, som betyr at du kan spille til du dør av alderdom. Når du når dette nivået kan du også sette opp antall liv, slik at du kan bli truffet opptil ni ganger uten at du trenger å bruke en credit. Denne funksjonen hindrer deg i å hele tiden stange mot den samme veggen hele tiden, men det ødelegger likevel ikke for gode spillere.

Grafikken er ikke så mange steg fremover sammenlignet med forgjengeren sin, men det er visse forbedringer i både animasjon og hastighet. Lyden består mye av skudd og eksplosjoner, og musikken er stort sett litt overdøvet. Men når du en eller annen gang tilfeldigvis skulle høre musikken, så fungerer denne meget bra og gir god stemning. Gameplayet er som TC serien alltid har vært - litt hektisk, men sjeldent problematisk. Dette er også et av de spillene som faktisk holder ut en stund. Det er store ekstra spill og du får også et "treningsprogram" tilgjengelig. Crisis Mission heter det og minner usedvanlig mye om et ekstraspill med samme navn på TC2.

Det er to ting jeg vil nevne når vi skal snakke om negative aspekter ved TC3. Datamaskinen har overhodet ikke noen problemer med å få en døende soldat til å ramle gjennom vegger, trapper og andre ellers solide objekter, mens mennesker har en tendens til å kalle dette uvirkellig. Det andre punktet må være den meget begrensede skaden en granat gjør på omgivelsene. Skulle med andre ord gjerne sett litt mer deformering og ødeleggelser.

Spilltes plott er langt i fra det dypeste vi har sett til nå, men det byr på mang en overraskelse og det inneholder mange twister. Dessuten viser det seg at det er spennende med to historier som krysser hverandre. Når man spiller spillet som Alicia får man litt forklaringer på ting som har skjedd.

Så dersom du likte TC2, så vil du helt garantert elske TC3. Hvis du ikke har prøvd dette spillet før, så har det aldri vært et bedre tidspunkt å prøve på, ettersom dette spillet har en meget god tilegning til spillerens egenskaper. Dersom du eier en GCon2 er dette ett spill du bør ha i samlingen din.