Deler av Respawn Entertainment har som kjent fortid fra Call of Duty-studioet Infinity Ward, og med Titanfall 2 har de laget sitt beste spill siden det første Modern Warfare. Til forskjell fra i seriens første innslag har de dessuten spedd på med en enspillerhistorie denne gangen, og de har på sett og vis fulgt CoD-oppskriften de selv i sin tid formet. Denne gangen i en science fiction-setting, har de laget en kort, men spennende fortelling, som presenteres som den skulle vært en Hollywood-film. Den har store øyeblikk med digre "set pieces", voldsomme slag, snedige vendinger i plottet og alt annet du forventer av et studio som dette.
Så la oss begynne med nettopp enspilleren. Den er kort, det er ikke til å komme utenom, og de fleste vil jobbe seg gjennom den på omtrent seks timer. Samtidig betyr dette at det en blodtrimmet fortelling som ikke har et gram med overflødig fett. Du starter riktig nok med en klassisk opplæringsdel, men det tar ikke lang tid før du må dobbelthoppe og løpe på veggene ute i krigens alvor. Ettersom dette er satt til fremtiden er det snakk om roboter og fremtidsteknologi her, som spiller en vesentlig rolle i slagene mellom IMC-soldatene og Militia-gruppen du er en del av. Man spiller som soldaten Jack Cooper, men en stor del av fokuset ligger også på din personlige robot - din Titan - som du kan klyve ombord i. Historien kretser mye rundt samspillet og forholdet mellom deg og roboten din, og selv om det er nok av klisjeer her hadde figurene nok personlighet til å fenge oss.
Det er en reise som tar pusten fra deg til tider, selv om den kanskje er over litt tidlig. Respawn introduserer nye mekanikker jevnlig gjennom historien, som for eksempel når de lar deg veksle mellom pilot og titan mens du løser gåter. Samtidig blir ingenting brukt for mye eller for ofte. Det er så absolutt noen gode øyeblikk i historiedelen (så ikke hopp til flerspilleren med én gang) og fiendene er portrettert akkurat så usympatiske som de burde være uten at de fremstår som urealistiske. Totalt sett er kampanjen altså kort, men den er i det minste god.
Mens du spiller gjennom låser du opp nye Titan-modeller som du kan veksle mellom etter fritt ønske. Det finnes noen skikkelig kule varianter, som Ronin med sverdet, Scorch med brannbomber og flammekaster og Northstar med den nesten overdrevent kraftige langdistanserifla. Vi satte derfor pris på å kunne bytte mellom de ulike typene når som helst, selv om det bryter med en historie som ellers er logisk lagt opp.
Nei, det er ikke til å komme utenom at den eneste reelle kritikken vi har av enspillerdelen er lengden, og det er mer enn man kan si om de fleste andre skytespill fra de siste årene. Hvis Respawn bestemmer seg for å lage singleplayer-utvidelser stiller vi gladelig opp for mer action.
Samtidig er jo ikke historiedelen hovedretten her. Flerspilleren er naturligvis det største trekkplasteret, og stedet der brorparten av spillerne vil tilbringe mest tid. At de mestrer også denne delen av opplevelsen beviste Respawn til tusen med det første spillet, og nok en gang leverer de en av de beste flerspilleropplevelsene vi har vært borti. Flerspilleren bygger videre på det solide fundamentet fra forgjengeren, og sper på med flere moduser og enda flere muligheter til å være kreativ på slagmarken.
Hovedingrediensene er dog de samme. Man får stort sett nokså store områder å leke seg i, der pilotene (altså spillerne) kan navigere seg rundt med enorm letthet og bevegelsesfrihet. Etter en stund kan de også tilkalle hver sin personlige Titan-robot, for å fortsette krigingen med enda tyngre skyts. Ofte er dessuten slagmarken også bebodd av datastyrte, enkle motstandere kalt "grunts", for å gjøre alt ett hakk mer levende og hektisk. Om du velger å bruke kuler på disse enkle målene, eller går rett på andre piloter, er naturligvis opp til deg. Det handler om å sope inn nok poeng raskest mulig på den måten du gjør det best, slik at du har Titanen din klar når du trenger den.
Titanfall 2 byr på hurtig og stram action, der en rekke godt designede mekanikker gjør det mulig å skape seg sin helt egen spillestil. Det er et spill som i stor grad handler om tempo og presisjon, der man nesten alltid må veie belønning opp mot risiko. Titanfall 2 belønner de som er vågale og tør å storme inn i en vrien situasjon, gjerne ved å løpe på en vegg eller liknende, men blir du for kjepphøy blir du straffet for det. For å inspirere til slik dristig spilling har Respawn lagt inn masse vertikalitet i kartene. Dette er ikke et spill der man holder seg på bakkeplan, ettersom den store bevegelsesfriheten gjør piloter farlige fra posisjoner man normalt ikke når i andre spill. Utviklerne har virkelig gjort en god jobb med å gi spilleren verktøyene man trenger for briljere på slagmarken, sammen med responsive og naturlig kontroller. Det kan ta litt tid å komme inn i dette hvis man er vant til tyngre og tregere skytespill, mens straks du begynner å utnytte alle manøvrene piloten din kan utføre, er det ingen vei tilbake. Alle kartene er bygget for å gi deg alternative ruter og sjanser til å gjøre parkour-manøvrene dine.
Seks av de åtte Titan-klassen er med i flerspilleren. Å spille som en av disse gigantiske robotene er nesten alltid moro, og det er også mulig å klarte ut av maskinen din og bruke den som en slags bodyguard. Titanen din klarer seg bedre på egenhånd enn i forgjengeren, men møter du andre spillere med sine egne Titans er det ofte lurt å ta over kontrollen selv. Skulle kompisen din bli skadet er dessuten ikke alt over denne gangen, da du kan lade ham opp igjen ved å bytte ut batteriet hans på toppen. Det eneste problemet er at slike batterier normal må stjeles fra andre Titans.
Oppsettene dine for piloter og Titans vil uten tvil endre seg over tid, ettersom du stadig låser opp nye våpen, utstyr og ferdigheter. Våpnene har mange oppgraderingsmuligheter, og du kan komplementere dem med granater og andre spesialevner. Vi liker dette nye systemet bedre enn Burn Cards-opplegget i forgjengeren, og det finne masse rom for å kombinere ulike evner innad i et lag for maksimum slagkraft. Det samme kan sies om Titanene, da det vinnende laget ofte er det med spillere som klarer å komplementere hverandre og tilpasse seg til nye situasjoner.
Spillere vil kunne finne hverandre gjennom de vanlige kanalene, i tillegg til et system innad i spillet kalt Networks. Her kan flere likesinnede samle seg i grupper, før de drar ut i krigen sammen. Der kan de måle krefter i en rekke moduser, deriblant klassikere som Team Deathmatch og Capture the Flag, samt Titanfall-favoritter som Attrition og Last Titan Standing. Dessuten finnes det en kul én mot én-arenamodus kalt Coliseum.
Man kan argumentere for at Titanfall er på sitt minst imponerende når Respawn vil ha deg til å samle inn flagg eller andre "objectives", mens det er på sitt beste ellers. Spillet skinner mest når man har piloter og Titans som slåss om hverandre i en kaotisk krigssone. Det er da, når eksplosjoner jevnlig lyser opp omgivelsene og du konstant må titte både til siden og over skulderen, at Titanfall 2 er i sitt ess. For innbakt i kaoset ligger også store muligheter for kreative spillere, og det skjer omtrent aldri at Titanfall 2 oppleves som kjedelig.
Det motsatte av kjedelige er også våpnene. Du kan virkelig føle rekylen og frasparket til de kraftigste våpnene og det finnes et verktøy for enhver situasjon og spillestil. Det hjelper selvsagt også at skuddene ser ut til å treffe der man skyter, takket være nøyaktige "hit boxes" og en spillmotor som leverer flytende, jevne bilder. Dette er tilfelle på tvers av alle kartene, som har til felles at de er designet både med tanke på Titans og piloter til fots. Noen av kartene kan minne om de vi husker fra forgjengeren, men samtidig har de nok særpreg til å stå på sine egne bein. Hvis vi skal være veldig kritiske kan vi si at ingen av kartene står frem som ekstra gode, men dette er mest fordi det generelle nivået er såpass høyt. Det er nemlig heller ingen som markere seg som dårligere enn de andre.
På den visuelle siden har også mye skjedd siden forgjengeren. Hele spillet har klare og friske farger, og bildeoppdateringen holder seg nesten alltid oppe. Vi har lagt merke til noen pussige animasjoner her og der, men nå snakker vi for alvor om småprik her. Vi hadde ikke takket nei til mer variasjon i fargebruken på tvers av kartene, og krysser fingrene for dette i fremtidige DLC-pakker (som alle blir gratis til flerspilleren), men samtidig må vi understreke at alle kartene fungerer veldig bra til gameplayet Titanfall 2 presenterer. På tilsvarende vis er lydsporet godkjent, lydeffektene gode og stemmeskuespillet bra. Særlig stemmen til Titan-roboten din, BT 7274, fungerer godt. Han har et aldri så lite snev av Optimus Prime fra Transformers i seg, og da snakker vi om mer enn bare utseende.
Til syvende og sist er det altså lett å anbefale Titanfall 2. Veldig lett. Enspilleren er god selv om den er farlig kort, samtidig som flerspilleren vil hode deg gående i lang tid fremover. Denne oppfølgeren har mer variasjon, forbedrede mekanikker, penere grafikk og masse nyheter, akkurat slik en god oppfølger skal ha. Kort fortalt er Titanfall 2 er meget solid skytespill, som er interessant både for eksisterende fans og nykommere.