Tomb Raider

Man kan snakke seg hes om Lara Croft som et ikon. Lara som én av få kvinnelige actionhelter, Lara som sexobjekt, eller Lara som et symbol på suksessen til den første Playstation. Men, egentlig er dette helt uinteressant. For spillerne har det alltid vært selve underholdningsverdien i Tomb Raider-serien som har hatt relevans. Kvaliteten i spillene har variert, men vi ble alle sittende med et ønske om mer etter det underholdende Tomb Raider: Underworld fra 2008.

Drøyt fire år senere ruller det nye Tomb Raider igang. Den unge Lara Croft har nettopp fullført studiene sine, og hun er veldig klar for å gå ombord på skipet Endurance for en ekspedisjon utenfor Japans kyst. Værgudene har dessverre andre planer, og i et område kalt Dragon's Triangle blir hun skipbrudden. På dette fremmede stedet må hun finne mat, varme, våpen og naturligvis sine kollegaer. Selvsagt utvikler det seg til et langt større eventyr, og snart blir problemene litt større enn rumlende mager og sjampomangel.

Det fortelles om en Dronning Himiko, som visstnok er en eldgammel regent med sjamankrefter. Hun blir fortsatt forgudet og tilbedt av en gjeng kriminelle med en viss Mathias i spissen. Historien drives fremover av Laras samtaler med hennes venner, men også gjennom loggbøker og spillets mange leirbålssamtaler. Vi får også et innblikk i Laras fortid, når hun i begynnelsen av eventyret ser gjennom en film på kameraet hennes.

Ærlig talt bryr jeg meg ikke nevneverdig om kampen mot fanatikerne på denne Lost-lignende øya, og bortsett fra Lara er figurene klisjéfylte og fort glemt. Laras team består av for mange deltakere til at de kan etterlate noe følelsesmessig avtrykk, og alle de erketypiske sidefigurene (tøffingen, forræderen og kjepphøye) er representert. Nå kan man si det samme om de fleste (action)spillene på markedet, så man kan vel si at historien er av brukbart kaliber.

Eventyret tar Lara til diverse steder på den stormrammede øya, hvor skuddveksling, akrobatikk og gåteløsing er blant hovedoppgavene. Gamle forskningslaboratorier, slumområdet Shantytown, underjordiske templer og skogsområder fulle av sultne ulver er noe av det man møter underveis. De mystiske og endeløse stormene på øya legger riktig nok et mørkt, grått teppe over helheten, og solen glimrer med sitt fravær.

Akkurat som i Uncharted-spillene er mye av akrobatikken og vanskelige situasjoner bundet opp til en filmsekvens - en løsning som pleier å splitte spillerne i to grupper. Det er nemlig ikke alle som liker at man kan komme seg ut av de mest håpløse situasjonene kun ved å trykke på en eller to knapper når symbolene dukker opp på skjermen. Jeg er én av dem. Det blir litt komisk når Lara i løpet av noen få minutter rekker å rutsje ned en vaier, skylles avgårde i en vill elv, lande i cockpiten til et ødelagt fly, ta på seg en fallskjerm og sveve mellom 18 000 tretopper mens hun blir mørbanket. Jeg sitter for det meste og ser på.

Når det er sagt, så må det nevnes at disse partiene er ganske varierte, og de opptar ikke en irriterende stor del av spillet. De som vil føle seg flinke uten å egentlig være det, har mye god spenning i vente. I all hovedsak koker ens Tomb Raider-opplevelse ned til hvordan man spiller, og den som ønsker å finne ut alt på egenhånd må ligge unna venstre skulderknapp - den aktiverer nemlig instinktmodusen som peker nøyaktig hvor du skal gå og hva du skal gjøre.

Tomb Raider er altså en veldig lineær opplevelse, men det byr på en viss frihet i form av de valgfrie gravkammerne Lara kan finne og utforske. Det er ikke snakk om store utsvevinger. Oppdagergleder dempes nemlig av de litt for hjelpsomme beskjedene «secret tomb nearby», men de er forsatt morsomme sidespor. Ved en av disse fant jeg for eksempel et strømførende vann, og det ble en herlig utfordring å skulle ta seg til den andre siden. Belønningene - våpendeler og annet snacks - er dessuten verdt anstrengelsene.

Apropos innsamling av gjenstander, er Tomb Raider proppet med dette. Maniske samlere (det ekskluderer meg selv) vil derfor ha nok å gjøre. Spesielle våpendeler, alminnelig utstyr og støvete artefakter finnes bak hvert et hjørne, samt i lommene på samtlige falne fiender. Hvis du vil oppleve absolutt alt i Tomb Raider, så finnes det i tillegg fakler som må tennes og loggbøker som skal finnes. Ved spillets mange leirbål kan du benytte deg av såkalt Fast Travel, noe som lar deg reise raskt til tidligere besøkte områder. Dette blir ekstra interessant når du finner nytt utstyr som kan brukes til å knekke en tidligere uknuselig nøtt.

Jeg er uansett mest opptatt av å finne ressurser til å oppgradere Laras våpen og utstyr. Fordelingen av disse ressursene foregår ved leirbålene, og de forbedrer siktet på pil-og-buen, forsterker klatrehaken, øker kapasiteten på våpnene og så videre. Ved leirbålene kan du også fordele ferdighetspoeng på ulike kategorier. Disse åpner opp for en helt som tåler mer juling, nye nærkampangrep, økte sjanser for å finne ressurser med mer.

Det er stort sett kult å forbedre Laras evner, men jeg hadde satt pris på muligheten til å virkelig fokusere på én kategori - gjort Lara til en ekspert innenfor ett, spesifikt område. Oppgraderingssystemet er nemlig lagt opp slik at man automatisk dras mot en jevnt god Lara.

Så hvordan ser det ut på skurkefronten? Jo, fiendeutvalget domineres av de vanlige, bevæpnede fiendene, og de kommer i bølger som er ganske enkle å stå imot - ofte er det nok med dyktig bruk av buen. Spillet byr på noen mer seiglivede fiender med bedre utstyr, men de er stort sett pilmat.

Selve miljøene utgjør også et hinder for Lara, og Tomb Raider byr av og til på omgivelsesbaserte gåter - store og små. Står du eksempelvis ved en lukket dør, så kan hagla være rett verktøy for å bane vei. Et stykke inn i spillet bruker du piler med tau for å dra til deg tunge gjenstander, eller for å kunne klatre opp til et utilgjengelig platå. I en værutsatt bygning kan man for eksempel åpne og lukke vinduer for å kontrollere vinden, noe som igjen påvirker hengende plattformer og lignende. Disse gåtene føles organiske, og er passe utfordrende.

Gåtene er altså en av høydepunktene i spillet, og (med fare for å virke sadistisk) jeg liker følelsen av at Lara blir satt skikkelig på prøve av og til. Tomb Raider er i hovedsak både fysisk og skittent. Fra tid til annen blir vi minnet om en skadet arm Lara pådro seg i starten av spillet, og vi får være med på scener hvor hun må operere på seg selv á la Rambo. Selv om det er ganske enkelt å komme seg gjennom spillet, så får vi i det minste en illusjon av at ferden er skikkelig tøff for hovedpersonen.

Det er kort og godt mange plusser og en del minuser. Når Crystal Dynamics takker for seg i rulleteksten etter drøyt tolv timer, sitter jeg igjen med en behagelig metthetsfølelse i gamer-magen. Hvis jeg skal fortsette med matanalogiene, så ser jeg mer på Tomb Raider som en bolle med popcorn fremfor noe festmåltid. Dette er et vellaget spill med veldig gode grunnmekanikker og variasjon, men jeg sitter ikke igjen med noen skikkelig minneverdige øyeblikk. Jeg er dessuten litt sliten i armen etter å ha blitt ledet så lenge.