Året er 395. Etter å ha lagt under seg store deler av Europa, Midtøsten og nordlige deler av Afrika har Romerriket blitt dovent og dekadent. Indre konflikter og korrupsjon har delt imperiet i to, og det kjemper kriger på alle fronter.
I nord står Frankerne og Sakserne klare til å forme sine egne stormakter samtidig som Sasanide-dynastiet venter i sørøst på en mulighet til å gjenvinne Perserrikets gamle storhet. Den virkelige faren ligger likevel i de østlige slettene, hvor de nomadiske Hunerne har begynt å røre på seg. Selv ikke mektige romere vil være i stand til å motstå deres blodige kampanje gjennom Europa.
Total War-serien er kjent for sitt ekstreme detaljfokus. Spilleren får styre sitt kongerike på gigantiske verdenskart, hvor han eller hun flytter rundt på hærer og utvikler byer. Her må vi bedrive diplomati og spionasje mot andre nasjoner, og passe på at det politiske livet innad i vår egen nasjon ikke står i veien for ambisjonene våre.
Samtidig kan spilleren fordype seg i de enkelte kampene, og å ta direkte kontroll over hærene på slagmarken. Her vil tusenvis av soldater krasje sammen i blodige kamper, hvor posisjonering og strategisk tenkning er alt som står mellom seier og nederlag. Disse kampene har i tidligere spill føltes litt langdryge, men det kan virke som om tempoet er skrudd opp en smule i Total War: Attila.
I Total War: Rome II fikk vi oppleve Romerrikets reise fra å være en ambisiøs lilleputtnasjon på den italienske støvelen, til å ha herredømme over hele Middelhavet. Total War: Attila blir på mange måter en naturlig oppfølger da vi her får ta del i Romerrikets gradvise fall i Europa.
Kartet vi spiller på er derfor i stor grad det samme som i Total War: Rome II, med litt større vekt på østlige områder. Maktbalansen er derimot en helt annen, da Romerrikets to fraksjoner dominerer mer enn halve kartet i begynnelsen av kampanjen.
En av de store nyhetene i Total War: Attila er migrering. Nasjoner som av ymse grunner ønsker å flytte på seg kan velge å pakke alle sine verdisaker, og forlate byene og provinsene de eier.
Dette gir også muligheter for å utføre en brent jord taktikk, der hele provinsen rundt byen man flykter fra bokstavelig talt går opp i flammer. I praksis gir dette en gigantisk langfinger til de som kommer for å trakassere oss, da hele området blir ufruktbart i lang tid.
Samtidig blir folket vårt landløst, og må leve et nomadisk liv fram til vi finner et nytt passende sted for dem å bo.
For Hunerne, med Attila i spissen, er nomadelivet regelen heller en unntaket. De elsker kaos i sin videste forstand, og de bryter fundamentalt med fraksjonene vi er vant med i Total War-serien. De rir hvileløst rundt på kartet, og plyndrer det de måtte ønske.
Hunernes største styrke ligger i at de ikke er låst til noen byer eller provinser. De er konstant i migrasjons-modus. Hærene blir da i praksis byer i seg selv, og når de står i ro kan spilleren lage bygninger på samme måte som i byene til andre fraksjoner. Det er derimot en stor risiko forbundet med dette da det å miste en hær i praksis betyr at man får en by ødelagt.
Visuelt sett er det lite som skiller Total War: Attila fra Total War: Rome II. Kartet er det samme, spillsystemet er det samme og animasjonene er de samme. Det er lagt til noen små forandringer her og der, og særlig kartene hvor vi angriper byer virker vesentlig mer detaljerte.
Vi kunne uansett ikke forventet en visuell revolusjon her, da det tross alt bare er halvannet år siden Total War: Rome II ble lansert. Total War-serien har heller aldri handlet om å imponere med nyskapende grafikk hver gang, men heller små forbedringer ved hver korsvei.
Teknisk sett har Total War-spillene ofte vært fulle av feil ved lansering. I dette tilfellet virker det derimot som om Creative Assembly har klart å skape et spill som vil være velfungerende fra starten av. Det er selvfølgelig litt rusk i maskineriet i anmelderkopien jeg har spilt, men ingenting som har ødelagt spillopplevelsen min.
Spillet krever derimot et beist av en PC for å kjøre optimalt. Dette er ikke nytt, da nye Total War-utgivelser for mange markerer at det er på tide å oppgradere utstyret.
Etter å ha terpet på romerske formasjoner i snart to år er det nå forfriskende å slippe løs litt brutalitet fra hesteryggen. Total War: Attila er alt i alt en meget innholdsrik og verdig oppfølger til Total War: Rome II. Kan vi leve med Romerriket litt til? Absolutt, og særlig fordi vi får se det brenne!