Total War: Warhammer 40,000 Praktisk forhåndsvisning: I det dystre mørket i min nære fremtid finnes det bare krig(hammer)

Jeg beskrev en gang Aurochs Digitals boomer-skytespill Warhammer 40 000: Boltgun som drømmeprosjektet for fans av den dystre, fjerne fremtiden. Å sette et Warhammer-skinn på en opplevelse som var sterkt inspirert av Doom, brakte oss nærmere å kunne trå inn i den umulig tunge keramitt-rustningen til en Space Marine. Men hvis det er ett videospill som føles som om det var skjebnebestemt til å erobre hjertene og sinnene til Warhammer 40 000-fans, er det Total War-tilpasningen av det 41. årtusenet. Med massive slag, våpen som kan ødelegge planeter og altfor mye ildkraft til det Total War-serien er vant til, var det ikke mange av oss som drømte om at det skulle bli virkelighet. Så, i desember i fjor, bekreftet Creative Assembly at det var på vei.

Nå har vi fått sjansen til å spille det. Opplevelsen startet med at medlemmer av CA-teamet sterkt antydet at uansett hvor mye erfaring man hadde med «Total War: Warhammer», burde man gjennomføre opplæringen. Jeg er ikke en som vanligvis ignorerer råd fra utviklere, og det var derfor akkurat det jeg gjorde så snart jeg fikk overlevert tastaturet og musen. For de som tenker å hoppe over opplæringen så snart de får tak i « Total War: Warhammer 40,000, risikerer dere å gå glipp av noen viktige forskjeller i spillmekanikken. Dekningssystemet, strategiske reserver og artilleri spiller alle en enorm rolle, og viser hvordan krigføring har gått langt utover å bare sørge for at spydene dine er rettet mot den stormende kavaleriet. Du må tenke mye mer på posisjonering, utover å holde enhetene dine unna de skumleste fiendtlige troppene. Høydeforskjeller og dekning betyr mye nå som det er et mye større fokus på avstandsstrid.

Nærkamp er fortsatt en del av « Total War: Warhammer 40,000, ettersom det er sentralt i «Warhammer 40k»-bordspillet. Men Creative Assembly har ærlig talt lagt ned en vanvittig innsats i å skape et avstandsstridssystem som føles like nøyaktig og filmisk som om de på en eller annen måte hadde klart å transportere seg inn i Games Workshops sci-fi-dystopi og fått sett på noen av slagene. Så snart Space Marines-enhetene jeg kontrollerte begynte å skyte løs på noen ivrige orker, zoomet jeg inn for å se hvordan avstandsskytingen simuleres, og fikk vite at spillet registrerer hver eneste kule som avfyres. Hver. Enkelt. Kule. Det ble bekreftet øyeblikk senere da en bolterkule sprengte en ork til lite mer enn en lærkledd blodklump, men da liket falt, blokkerte det en annen kule som var på vei rett mot en av dens allierte. En siste vennskapshandling mellom grønnhudede kamerater? Kanskje. En demonstrasjon av de utrolige mulighetene i Creative Assemblys nye motor? Absolutt.

Etter å ha lært hvordan vi skal bevege oss, skyte og tilpasse oss de nye kampfokusene i Total War: Warhammer 40,000, gikk vi videre til kampanjekartet. Hele galaksen er ikke simulert i spillet, men det finnes en betydelig del av verdensrommet som våre hovedfraksjoner kan kjempe om. Det er ganske komisk å se en gigantisk Space Marine trampe over en planet som om det var hans egen bakgård, men det viser hvor mye alt er skalert opp.

Det er også interessant å se hvordan Space Marine-fraksjonen forholder seg til bosetningene. De fleste av dem blir sett på som viktige strategiske punkter som et kapittel vil erobre og holde for Imperiet, mens de andre fraksjonene ser ut til å betrakte en bosetning som et sted å slå seg ned en stund. Orkene skal samle inn litt skrap. Astra Militarum vil trolig prøve å bygge en hiveby. Aeldari vil ikke fortelle deg hvorfor de inntar en bosetning, men de vil være skikkelig selvtilfredse med å holde hemmelighetene sine for seg selv. Måten kampanjen fungerer på i « Total War: Warhammer 40,000 virker mye mer stemningsfull enn i forgjengeren med fantasy-tema. Creative Assembly har lært mye av omarbeidingen av fraksjonene, og selv om alle kan erobre, beholde og bygge for å rekruttere flere tropper, gir fokuset på å legge til begrunnelser for erobringen av bosetninger et stort bidrag til den overordnede fortellingen du bygger opp mens du spiller en kampanje.

Fra min korte, men opplysende stund med « Total War: Warhammer 40,000 blir det klart at dette ikke er et «Total War»-spill med et «Warhammer»-skinn, men et «Warhammer 40 000»-spill som Creative Assembly har lagt ned mye arbeid i for å tilpasse til «Total War»-temaet. Diplomati er så å si ikke et alternativ. Kartene er større enn noensinne, og ideen om å fargelegge hver eneste planet i din farge vil ikke være i nærheten av så viktig som å sikre at du jobber mot fraksjonens endelige mål. Da økten vår var over, måtte jeg få et klapp på skulderen og høre at det var på tide å avslutte. Da jeg snudde meg, så jeg at nesten alle unntatt meg allerede hadde gått, og jeg var fortsatt midt i kampens hete og prøvde å utslette de siste orkene på skjermen med det som var igjen av min elite-styrke av Space Marines. Den typen innlevelse er sjelden å oppleve når man befinner seg i kaoset på en begivenhet som Gamescom, men det faktum at « Total War: Warhammer 40,000 klarte å skape den med bare en time eller så med spill, viste hvor rikt dette spillet er når det gjelder innhold og spillbarhet.

Total War: Warhammer 40,000 Det var kanskje ikke planen helt fra starten av, men det føles absolutt som et spill som har vært ti år under utvikling, med tanke på hvor mye arbeid Creative Assembly har lagt ned i å gjenskape den dystre, fjerne fremtiden i denne skalaen i et videospill. Jeg er ikke sikker på om det noen gang har vært et bedre tidspunkt å være Warhammer-entusiast, og en stor del av det skyldes de tre utmerkede godbitene vi snart får nyte: RTS-spillet Dawn of War IV, det store strategispillet Total War: Warhammer 40,000 og oppfølgeren til skytespillet jeg nevnte i begynnelsen av denne teksten, Boltgun II. Men hvis det er et spill som virkelig fanger den episke skalaen til de villeste Warhammer-slagene vi kan forestille oss, så er det Total War. Hvis spillet gjør det bra ved lanseringen, har det store sjanser for å bli et av de beste Warhammer-spillene og de fineste strategispillene jeg har spilt.