TowerFall Ascension

Det har vært lite nytt fra Ouya-konsollen de siste månedene. Nesten mystisk lite. Etter at den Android-baserte spillkonsollen samlet inn nesten ni millioner dollar i Kickstar-kampanjen sin har det riktig nok blitt annonsert at den skal få en etterfølger, men på spillfronten virker det som det har vært ganske taust. Men hvorfor? Har Ouya-brukerne sett seg mette på spill? Er de ferdige med konsollen? Eller har de kanskje blitt så hektet på TowerFall Ascension at etterspørselen etter alle andre spill har stupt?

Det siste alternativet høres ikke helt urimelig ut. TowerFall Ascension er et lettbent arena-spill der man kjemper om liv og lemmer med pil og bue. Det har først i disse dager gjort sitt inntog på Playstation 4 og PC, men har allerede lykkes med å sjarmere Ouya-eiere med sine frenetiske kamper og sin retroinspirerte grafikk. Men holder det mål også på en nestegenerasjonsboks?

Nesten all moroa i TowerFall Ascension kommer fra å spille spillet med venner. Vel og merke ikke de kompisene du har på PSN-vennelisten som du har møtt i Call of Duty, men de som kan sitte ved siden av deg i sofaen. Det er nemlig ingen online-del i TowerFall Ascension, og selv om jeg opplevde det som en ganske stor mangel, har jeg lite å utsette på et spill med skikkelig støtte for lokal flerspiller.

De to modusene «versus» og «quest» lener seg begge på at du har en spillfanatiker eller to i din umiddelbare nærhet. I Versus-kamper settes 2 til 4 spillere opp mot hverandre i en intim arena, og målet er å være den eneste som står igjen når runden er ferdig. I quest-modusen, som er ny for denne utgaven av spillet, spiller du på lag med en kamerat mot en hærskare av forskjellige monstere. Sistnevnte modus kan også spilles alene, men selv om det for så vidt gikk greit å ta et par runder på egenhånd, var også denne modusen å foretrekke i godt selskap.

Litt av kjernen i TowerFall Ascension er det enkle og tilgjengelige kontrollsystemet. Du sikter med venstre analogspak (eller piltastene), hopper med X-knappen, lader og fyrer av piler med firkantknappen og gjør en liten unnvikende manøver med høyre skulderknapp. Det er det hele. Kontrollsystemet kunne føles litt upresist helt i starten, men det gikk seg fort til, og det var ikke lenge før jeg kunne begynne å tenke litt mer strategisk.

At det er en lav list for nybegynnere er helt avgjørende. Å ha tre venner som liker spill er ingen luksus i disse dager, men å ha tre nære bekjente som er drevne i TowerFall Ascension er litt mindre vanlig. Derfor er det godt å se at både jeg og de ulike prøvekaninene jeg spilte med fikk grep på det grunnleggende i tide til at vi rakk å ha det gøy med spillet. Det er ikke all verden å invitere over tre venner for å lede dem gjennom lange opplæringssekvenser, og det slipper man heldigvis her.

TowerFall Ascension er et spill der mye gjemmer seg under overflaten. Jeg tviler ikke på at man med jevnlig øving kan bli fullstendig uslåelig for de aller fleste. Tross de kaotiske kampene har spillet et aldri så lite e-sport preg over seg, og jeg innser at det handler om langt mer enn å sikte godt med pil og bue. Det ligger nemlig mye strategi i å plassere seg riktig i forhold til motstanderne, å bruke omgivelsene sine godt og å passe på at man ikke bruker opp pilene sine. Mine egne forsøk på å være en kynisk taktiker ble dog ofte forkludret av elementære problemer som dårlig sikting eller litt forhastet skyting, men det later til å være mye å hente i denne retroaktige spillverdenen, også når man har det grunnleggende på plass.

TowerFall Ascension kan imidlertid bli en dyr affære. Det koster hele 114kr på Playstation Store, og utgiftene trenger ikke stoppe der. Skal man være fire som sitter foran TV'en trengs det også fire håndkontrollere, og er man den eneste i vennegjengen med en PS4 kan det bli vanskelig å skrape sammen. Det er derfor litt underlig at et spill som koster såpass mye ikke har spandert på seg en online-del. Kanskje kunne man hatt én venn i samme sofa, og funnet noen tilfeldige karer på nett for å fylle de to tomme setene? Ideene til en online-del skriver seg selv, men dette er og blir et rendyrket partyspill.

Alt i alt gjør TowerFall Ascension for pil og bue det Bomberman har gjort for sprengstoff. Det er et lett tilgjengelig spill der alle kan være med på leken fra første stund, samtidig som det har nok dybde for de som skulle ønske å gjøre lek til alvor. I fraværet av en online-del sliter det nok allikevel litt med å rettferdiggjøre en såpass stiv prislapp. Dette er 2014: Selv partyspill som Buzz! og Singstar har hatt online-deler i mange år, og selv om også disse er klart best egnet til sofaspilling, kunne et spill som TowerFall Ascension ha vært gøy også for en ensom ulv. Har du imidlertid tid, venner og penger så har du - foruten å ha lykkes i livet - potensielt mange morsomme timer foran deg i TowerFall Ascension.