Toy Story 3: The Video Game

Lekefilmen Toy Story troner høyt der oppe på topplisten min, og satt som et blinkskudd da den først ble lansert for 10 år tilbake. Nå om dagen er det en kjennsgjerning at Pixar vet å lage god stemning, med filmer som Wall-E og The Incredibles. At det står like bra til med spillene er derimot ingen skrevet sannhet, og med søppelroboten friskt i minnet har det ikke vært under videre vurdering å prøve seg på flere Pixar-baserte filmspill. Av en eller annen grunn har jeg likevel vært særs positivt innstilt til spillversjonen av Toy Story 3, som den lekefantasten jeg er.

Det som først melder seg er en aldeles snedig oppbygning av spillet. Istedenfor å følge filmens gang på slavisk filmspillvis, har utviklerne her valgt å ta utgangspunkt i publikummet sitt. De av oss som har sett filmen trenger dermed ikke å følge hele historien på nytt, mens de av oss som ikke har sett filmen bør komme seg på kino mens fuglene enda kvitrer. Spillet er nemlig lagt opp som en gjenfortelling av filmens gang, i regi av lekene selv. Menyene er bygget opp som et spillbrett, med alle kjente og kjære figurer pent dandert langs kanten. Sparegrisen Ham spiller rollen som eventyrprinsesse Märtha, og legger i vei om hva de opplevde under sitt tredje eventyr.

Om handlingen har jeg ikke lyst til å røpe så mye, men det begynner i hvert fall med hormoner og løsrivelse. Som så mye annet. Kjernekaren Andy har blitt tenåring, skal forlate redet, og har av den grunn lite tid til å leke. Dårlig prioritering er det første som slår meg, men det blir i hvert fall lurveleven. Hva skal Woody og kompani gjøre når eieren får seg et liv? Det ender med en tur til barnehagen Sunnyside, hvor den megalomane Teddy styrer med jernhånd. Idet han delegerer de nyankomne til spedbarnsavdelingen begynner det å demre for gjengen vår - dette er et sted hvor leker drar for å dø.

Dramatikk til side, Toy Story 3 er et herlig lite spill. I høysetet sitter variasjonen, med skyteoppdrag, plattformsprell og nervepirrende minispillseksjoner. I de fleste deler av spillet blir man nødt til å veksle mellom Jesse, Buzz og Woody for å løse diverse peanøtter, mens høydepunktet er Buzz Lightyears ensomme eskapader. Alle nivåer er mulige å gjennomføre med en kompis eller to i samme sofa, så det er bare å hive seg over telefonen i fall det skulle bli for mye stillhet. Av uante grunner har jeg vært nødt til å spille gjennom en anmelderkopi med svensk tale, noe som bidro til litt lummer stemning her på huset. Svensk er et søtt språk - for all del - men sukker på marshmallows er sjelden en høydare. Det skal likevel være liten tvil om at spillet føres i norsk tunge når det først slippes her til lands, så ikke hopp fra balkongen helt enda.

Og som sagt, finnes det noen grunn til å holde seg i live, er det i regi av romhelten Buzz Lightyear. Det ene brettet gjorde meg faktisk oppriktig imponert - her får man hurtig arkadeaction, imponerende omgivelser og smart plattformnavigering. Som om det ikke var nok å manøvrere Buzz gjennom en hissig asteroideskur, blir man derpå nødt til å forsere et kilometerlangt juv med plattformer som går i oppløsning ved berøring. Like etter trer man inn i Zurgs hovedkvarter, med alt av feller dette komplekset har å by på. En koselig detalj er at Buzz lyser i mørket; det er slike småting som varmer et stadig anløpende Toy Story-hjerte.

Når du har gjort deg ferdig med historiedelen finnes en lekekasse å boltre seg i, og her er det mye å ta seg til. Byen er fritt lagt opp - man kan med andre ord fyke omkring hvor det fykes kan - men innbyggerne har også en del gjøremål å by på. Flere av disse er dessverre ganske ordinære, som å hente det og det til den og den. Et av oppdragene involverer faktisk så mye som å bevege seg noen skritt til høyre, og trykke inn en knapp for å fullføre gjøremålet. Selv med lekker grafikk og orkesterspor på øret, skal det mye til før det blir moro å spasere rett frem.

Dette er også en akilleshæl i spillets kampanje, da oppgaveløsningen enkelte steder blir så rett frem at man vorder til å finne frem vinkelsliperen. Jo da, det er et barnespill, men med rett frem sikter jeg heller til oppdragsstrukturen enn vanskelighetsgraden. Etter å ha fullført en aldri så liten perle av et Buzz Lightyear-brett, blir det lett monotont å gjøre tidenes mest rutinemessige redningsaksjon. Spillet skinner når man følger en opptråkket sti, men blir traurig når spilleren får servert et åpent område hvor man rett og slett har oversikt over alt. Det hjelper ikke at visse hyller og bord ikke er mulig å klatre på, og det blir åpenbart at friheten kun er en illusjon. Skal vi først få spille et sandkassebrett, så skal det jammen være mulig å leke litt i sandkassen.

Problemene skygger likevel ikke over det faktum at jeg har hatt det alle tiders med Toy Story 3. Produksjonen er overraskende god, med orkesterspor og utsøkt plastikkgrafikk. Å legge opp spillet med utgangspunkt i at spilleren faktisk har sett filmen er ikke bare en hendig løsning for oss med kontrolleren i hånda, men også for å skyfle folk inn i kinosalen. Slike elegante grep liker vi. Jeg har lyst til å levere replikken som har noe med evighet å gjøre, men velger heller å anbefale Toy Story 3 til alle med et spor av lekenhet i skrotten.