Transference

Da Transference først ble avduket skapte det en relativt stor mengde med hype; ikke bare var det en VR-thriller utviklet av Ubisoft, men filmstudioet til Elijah Wood var også med på laget. Nå, ett år etter avdukingen, er spillet klart til å testes, enten i VR, eller på TV-skjermen. Jeg spente på meg PSVR-headsettet og bega meg ut i Transference sin mystiske verden.

Det er vanskelig å beskrive hva verdenen i Transference egentlig er for noe, men i bunn og grunn blir du kastet ut i et fragmentert virtuelt sted, stappfullt av minner som du må pusle sammen, og noen av disse minnene har blitt korrumperte. Du må løse puzzles for å fikse disse minnene og komme deg videre, og hele handlingen finner sted i leiligheten til en familie, hvor historien stadig utfolder seg etter hvert som du finner hint i omgivelsene dine, hører på lydopptak og kanskje finner et monster eller to som lusker rundt i mørket.

Selv på slutten er det ikke helt klar hva historien egentlig har handlet om, fordi den blir stadig vagere jo lenger ut i den du kommer, og jeg antar at dette er gjort for at hendelsene og moralen skal være så tvetydige som mulige, sånn at det blir opp til spilleren å tolke hva som har skjedd. Noen fakta dukker opp etter hvert som du gjør fremgang, men stort sett så handler det om å pusle sammen så lite eller så mye som du vil ha av opplevelsen, og undersøke de valgfrie dataloggene du finner.

Jeg nevnte tidligere at det kan spilles enten i VR eller på TVen, og det er viktig for jeg endte opp med å bli ganske sjøsyk, til tross for alle innstillingene som var tilgjengelig for å gjøre ting så komfortabelt som mulig, så jeg måtte bytte halvveis gjennom spillet (har ikke hatt problemer med VR før). Så det er bra at muligheten for å spille på skjerm er tilstede, men gjør man det må man ta høyde for at det faktisk er et VR-spill, og ikke forvente at det er et helaftens AAA-spill, for da blir du skuffa.

Til tross for sjøsyken er VR et bra medium for dette spillet, da hele historien dreier seg rundt en mann som vil gjenskape bevissthet i et virtuelt rom. Det er ganske lett også, og krever bare at du plukker opp, beveger på og undersøker objekter med et par knapper på DualShock 4, men vær obs på at utviklerne er glad i såkalte jump scares, så bare ha det i bakhodet når du putter på deg headsettet.

Fordi kontrollene er såpass enkle er puzzlene også relativt enkle, og krever som regel bare at du skal finne en gjenstand og putte den på riktig sted for å føre historien videre, noe som kan være grunnen til at utviklerne har senket gåhastigheten til sneglefart, slik at spillet på den måten "varer" lengre.

Omgivelsene er ganske detaljerte, og det ligger et trykkende mørke over hele reisen, noe som blir understreket av superb lyssetting. Gled deg til å gå ned mørke korridorer, og inn rom badet i rødt lys som lyser opp de skumle skribleriene på veggene. Utviklerne har også lagt til en lur funksjon hvor du kan endre layouten på rommet i varierende grad ved å skru av og på lysbrytere, og på den måten få tilgang til nye områder på forskellige tidspunkter, noe som hjelper deg med å løse visse puzzles.

En annen ting jeg likte veldig godt var bruken av FMV-klipp på dataskjermer, TVer og lignende. De brukes mer sparsommelig, og er mindre kleine enn det som ble brukt på 90-tallet, og mesteparten av dem består av vlogs fra faren til hovedfiguren. De gjør en god jobb med å formidle historien, sammen med lydklippene vi får som består av skummel hvisking og utdrag fra samtaler mellom de forskjellige familiemedlemmene, i tillegg til at de gjør det lettere å leve seg inn i historien og spillverdenen.

Det er verdt å sammenligne Transference med Observer, for hvis du har spilt skrekkspillet til Bloober Team, kommer du til kjenne igjen en del elementer her, fra korrupt teknologi som blokkerer fremgangen din, til mystiske monstre som lusker rundt i mørket. Jeg føler at Transference er VR-ekvivalenten til Observer, så hvis du likte det spillet, bør du sjekke ut Transference også.

Da rulleteksten rullet over skjermen kunne jeg ikke annet enn å føle meg litt skuffet. Ja, det er et VR-spill og de er som regel korte, men dette var for kort til at jeg greide å bli ordentlig engasjert og interessert. Det er nok verdt en rask gjenomspilling hvis du vil ha en interessant VR-opplevelse med et par skumle sekvenser og god bruk av FMV, men det enkle gameplayet og den avsindig treige gåhastigheten gjør det mindre underholdende enn det kunne ha vært.