Trials of Mana

Secret of Mana er en Super Nintendo-klassiker de fleste spillinteresserte som vokste opp på nittitallet har et forhold til. Originalt sluppet i 1993, traff Squaresoft en hel generasjon midt i hjertet med sitt unike gameplay, vakre omgivelser og enestående musikk. I en tid før internett kunne man lese rykter om at en oppfølger var under utvikling i ymse spillblader, men Secret of Mana 2 forble en uforløst våt drøm.

Nå fikk Japan faktisk Seiken Densetsu 3 i 1995, men delte det ikke med resten av verden. Det gikk mange år før undertegnede omsider fikk spilt gjennom en fan-oversatt versjon, og jeg tenkte den gangen at det var direkte synd at dette verket aldri ble utgitt noe annet sted. Min oppriktige mening er at dette er blant de absolutt beste Super Nintendo-spillene som aldri ble lansert utenfor Japan.

Da fjorårets Collection of Mana dukket opp, fikk spillet en endelig en engelsk tittel pålydende Trials of Mana, og har nå inntatt konsollene i 3D-format. Secret of Mana fikk en full 3D-overhaling i 2018, og nå er altså turen kommet til denne godbiten. Så kommer det store spørsmålet: Trenger verden denne remaken?

Først og fremst er det viktig å påpeke at dette er en direkte kopi av Super Nintendo-versjonen på godt og vondt. Absolutt alt er akkurat slik jeg husker det, satt i en forholdsvis vakker og fargerik tredimensjonal verden. Men til tross for at Trials of Mana var et eksepsjonelt spill i 1995, er det ikke like sikkert at dette fremdeles holder mål i 2020.

Og la meg si at jeg liker det faktum at de ikke har tuklet med noe som helst. Så vidt jeg kan huske, er det ikke fjernet eller lagt til noe som helst av signifikant grad. Jeg liker at Square Enix har forsøkt å holde opplevelsen intakt, men det er noe som skurrer i overgangen fra 16-bit. Store tomme plasser, litt billig fortellerteknikk, og mye trasking fram og tilbake mellom nøkkelområder.

Det unike med Trials of Mana er at man helt i starten av spillet velger tre av spillets seks figurer som man skal spille med hele veien. Disse har forskjellige egenskaper og er av stereotypiske klasser som de fleste av oss har vært borti før. Dette er alt fra en magiker til en sverdmann, og hvilke tre man velger forandrer naturligvis kampbildet. Utover i spillet kan disse klassene utvikles ytterligere, og man får flere muligheter til å tilpasse etter eget ønske.

Jeg synes ikke at det er noen voldsom personlighet i de forskjellige figurene, men det er på sin plass å påpeke at alle har sine egne motiv og representerer hver sin historie. Trials of Mana kan i all hovedsak fortelle tre forskjellige historier, som forandrer seg utifra hvilke karakterer du tar med deg på reisen. Alt henger sammen, og jeg synes virkelig at dette er godt utført.

Som en følge av at det er lagt opp til varierende historieprogresjon føles geografien en smule påtvunget. Tidvis er det veldig mye "fram og tilbake" og man mister litt oversikten over hva som egentlig er hvor.

Der Secret of Mana hadde et tungvint semi-turbasert kampsystem, hadde Trials of Mana et noe mindre komplisert opplegg. Dette er videreført i denne versjonen, og fungerer ganske ålreit. Ondsinnede vesener lurer rundt de fleste hjørner og dersom man befinner seg i deres rekkevidde, vil kampen starte og området blir avgrenset. Der foregår kampen i sanntid, og man kan hoppe, rulle, dælje og slå og akkurat som man ønsker.

Alle figurene slåss samtidig, og man kan fritt veksle mellom hvem av de man skal styre selv. De to andre er selvgående i mellomtiden og jeg må si at AI-en er overraskende god. Det føles faktisk som om medspillerne drar like mye lass som deg selv, og det finnes flere innstillinger for hvordan de skal agere. Samtidig slipper man å trykke seg gjennom mengder med pausemenyer for å fylle opp liv eller for å bruke en egenskap. Alt har fått enkle snarveier, og fungerer utmerket. Dessverre, er det ikke noe støtte for multiplayer.

I et forsøk på å holde kampene friske, er det et bonussystem som gir deg flere erfaringspoeng dersom du greier å oppfylle visse kriterier. Dette gjør spillet litt mindre monotont, og hver kamp føles som en liten utfordring.

Rent grafisk er det relativt pent og ryddig, men av og til er det noen teksturproblemer her og der. Det kan være at Switch-versjonen jeg spilte ikke kjører optimalt, men jeg tenker ofte til meg selv at det kunne ha sett bedre ut. Jeg tenker at Trials of Mana både kunne og burde være i nærheten av Dragon Quest XI grafisk, men det er det altså ikke.

Jeg er ingen stor fan av de mange usynlige veggene, og er litt for ofte i tvil om hvor man kan og ikke kan gå. Når det er sagt, ser områdene fine ut. Det er flere veier å gå, og nok av kriker og kroker å utforske. Belønninger i form av penger og godsaker finnes i hopetall og gjør det verdt å gå noen omveier. Dette har en negativ side i form av at man sitter igjen med altfor mye penger, og det ender opp med at man kan kjøpe absolutt alt man ønsker seg i butikkene uten å støte på et prioriteringsdilemma.

Samtidig må jeg påpeke at kartet er helt topp. Faktisk, vil jeg påstå at det er for hjelpsomt. Spesielt med den digre gullstjerna som hele tiden viser deg akkurat hvor du skal gå. Dette er helt sikkert gjort for å gjøre spillet så lite forvirrende som mulig, men jeg synes at det er så hjelpsomt at det blir for enkelt. Av og til leder stjerna til løsningen før problemet, og det er uheldig. I det minste kunne jeg ønske at man kunne slå av denne funksjonen.

Trials of Mana har tre forskjellige vanskelighetsgrader. Jeg gikk rett på det vanskeligste, men synes strengt tatt ikke at spillet har vært spesielt utfordrende. Et par av de største bossene har
bydd på noen små problemer, men jeg forventer mer når man ber om en utfordring.

Square Enix har gått for stemmeskuespill i alt som er av mellomscener med litt vekslende hell. Det låter helt greit uten at det er noen oppvisning i mesterklasse. Japansk språk er et alternativ for de som måtte foretrekke denslags. Animasjonene har riktignok en del å gå på, men det skal kanskje ikke så mye til for å overgå et spill fra 1995. Eller?

Teksten dukker ofte opp på skjermen før den har kommet ut av høyttalerne, og det er fristende å trykke forbi for å komme videre til neste tekstsegment. Ofte fører dette til at man hopper over flere sekvenser, og plutselig har man ufrivillig gått glipp av litt historie.

Men la oss snakke om noe hyggelig. Musikken i Secret of Mana-remaken var av ymse kvalitet, men i Trials of Mana er dette solide saker. Originalsporene til komponist Hiroki Kikuta er gjenskapt til hver minste detalj med et mer moderne lydsnitt og låter helt perfekt. Man har ikke tatt seg noen friheter, og alt føles hundre prosent autentisk. Dette er forbilledlig gjort, og her har mange noe å lære. Dersom man ønsker, kan man velge å høre originalmusikken i all sin 16-bit prakt i stedet for de nye variantene.

Er Trials of Mana bedre i 2020 enn i 1995? Er dette en remake vi har hatt behov for? Svaret er tja. Det er mye sjarm som gikk tapt i overføringen fra 16-bit og jeg må medgi at jeg fremdeles foretrekker den versjonen. Kanskje vil dette åpne opp for at nyere generasjoner kan finne glede i en 25 år gammel slager, men jeg er litt redd for at det fremdeles kan føles litt i overkant gammeldags.

Trials of Mana revolusjonerer ikke spillbransjen, men jeg liker det Square Enix har forsøkt å få til. De har gjenskapt en ekte klassiker i 3D-format og de har gjort dette på en respektabel måte. Det er massevis å gå på og noen slurvefeil som dessverre trekker ned, men i et relativt blodfattig år så langt, synes jeg likevel at dette er et aldri så lite lyspunkt.