Triangle Strategy - siste forhåndstitt

Da Octopath Traveler ble avduket og vist første gang var det ett av de sjeldne øyeblikkene der et stort, gispende publikum applauderte høylytt og ga kollektivt uttrykk for at de verdsatte spillets uvanlige kombinasjon av visuelle elementer fra forskjellige epoker i en sømløs og ganske enkelt nydelig pakke.

Tradisjonelle 2D-figurer ble kombinert med detaljerte voxel-baserte animerte bakgrunner for å skape noe som både var sømløst og særegent, levende og nostalgisk. Med andre ord var dette både fremtidsrettet og et varmhjertet tilbakeblikk på en svunnen tid, og det skadet ikke akkurat spillets sjanser at resten av det turbasert Final Fantasy-inspirerte kampsystemet både var taktisk og spennende.

Med det sagt må det presiseres innledningsvis at Triangle Strategy ikke er en oppfølger til Octopath Traveler. Spillet benytter derimot de samme grunnleggende visuelle og estetiske formlene, hvor figurdesignet og de detaljerte omgivelsene praktisk talt er gjenskapt. Dette er en fortelling om kongelige familier i kamp, uhyggelige tronrøvere og politiske agendaer satt i en halvrealistisk og samtidig fiksjonell middelaldersk setting. Det deler så mange strukturelle, narrative og visuelle trekk med Octopath Traveler at man nesten blir litt satt ut av at de to spillene ikke henger direkte sammen på noen måte. Likevel deler de mange av de samme byggesteinene, så de fleste fans bør umiddelbart bli tilfredse.

Vi fikk anledning til å spille de tre første kapitlene i spillet, som tar deg omtrentlig 3-4 timer. Dette var bare så vidt nok tid til å bli kjent med det fulle spekteret av rollefigurer eller oppleve de sentrale handlingene i fortellingen som setter plottet i gang. Det bør derimot nevnes at nesten 95% av disse første timene blir brukt på å se på filmsekvenser hvor det er lite interaktiv handling, om noe i det hele tatt. Både Octopath og Triangle er generelt dialogtunge spill, noe som seg hør og bør for sjangeren, men denne trege starten er nesten ikke til å tro. De ulike politiske fraksjonene, husene, kongedømmene og lederne for hvert av disse blir riktignok etablert på ganske effektivt og tilfredsstillende vis, men vi fikk oppleve to slag, to åpne segment og én avstemmingsscene i løpet av fire timer med "spilletid", og fordelingen føles dermed skjev.

Det er for tidlig å si om fordelingen vil fortsette å være like skjev gjennom hele spillet, ettersom Triangle Strategy i hovedsak bruker de første timene på å introdusere mekanikker og systemer. Kjernen ser ut til å bestå av lineære filmsekvenser som fører til tur- og rutenettbaserte strategiske kamper med utvalgte helter til disposisjon, etterfulgt av noen ganske begrensede utforskingsmuligheter og noen sentrale avstemmingsscener hvor du og følget ditt må ta kritiske avgjørelser som vil forme fortellingen ved hjelp av Scales of Conviction, der hvert lagmedlem har en stemme. Disse elementene virker for øyeblikket å være de sentrale delene av spillet, og enn så lenge virker de sterke.

Kampsystemet er helt nytt, men hvis du har spilt for eksempel Fire Emblem vet du i praksis hva du får. Hver rollefigur kan bevege seg på rutenettet og angripe, og du får bonuser hvis du stenger en fiende inne eller angriper bakfra. Noen i følget ditt er dedikerte til å lege, mens andre gjør skade på avstand. Videre er ikke terrenget flatt, så det å bruke høyde for å forme din strategiske slagplan ser ut til å være nøkkelen for seier her.

Det finnes andre kjente elementer også. Når man er i leiren kan man oppgradere de enkelte heltene, oppgradere egenskaper og delvis forme dem i kamp. Det finnes til og med et system hvor hovedrollefiguren kan ta vare på informasjon som er samlet inn og bruke det igjen senere for å overtale andre. Dette er ikke elementer som skaper totale forvandlinger, men det er nok riktig å anta at hvis man har spilt lignende spill tidligere vil du finne mye velkjent stoff her.

Historien virker kompleks nok til å sprekke til tider, men så langt er den veldig engasjerende. Tre kongeriker som tidligere har vært i tottene på hverandre forsøker å skape fred via et svært lønnsomt gruvearbeid som krever at de tre rikene samarbeider. Den unge Serenoa Wolffort må ta opp farens kappe som lederen av handelskongene fra Glenbrook, ett av de mest innflytelsesrike husene i kongerikene, og avsløre et ondt plott som til syvende og sist vil kaste nasjonene tilbake i krig.

Det fungerer virkelig godt, selv om det vipper spilleren noe intenst av pinnen med nye navn, hus, kongeriker, sammenvevde forhold og felles historie. Men igjen, det er interessant, og å lære smått og stort om hvordan denne verdenen fungerer er grunnen til at det ikke føles som et pliktløp å sitte gjennom den ene timen med filmsekvenser etter den andre.

Så langt er kjernen av Triangle Strategy at det er vakkert å se på, strategisk å spille og velskrevet, i det minste hvis du kan tilgi spillets tradisjonelle, klønete og direkte dialogdesign. Det er strukturelt ujevnt i løpet av de første timene, og det er nesten morsomt at det faktisk tar nesten en time med "spilling" før du faktisk gjør noe annet enn å trykke A for å gå videre i scenen. Men hvis spillet er langt vil fordelingen være slik at det blir mer actionfylt i løpet av spillets andre og tredje akt - håper vi.