True Blood - Sesong 6

Denne anmeldelsen er basert på de tre første episodene av sjette sesong.

Sesong seks starter der sesong fem sluttet. Sookie og gjengen er midt i flukten fra The Vampire Authorities, mens Bill er i ferd med å innta sin nye form.

Etter at Bill drakk blodet til Lilith i sesong fem eksploderte han for så å gjennoppstå i blod. Nå viser det seg at dette har gitt han telekinetiske evner i tillegg til å kunne se inn i fremtiden for å nevne noe. Legg dette sammen med at han har fått ett enda større gudekompleks og er blitt fortalt av Lilith at han er "den eneste som kan redde oss" så får du en enda mer irriterende Bill enn tidligere, eller Billith som vi kanskje burde kalle ham nå. Har han blitt vampyrenes Jesus?

Terroristangrepene som ødela True Blood-fabrikkene i forrige sesong, har ført til at det begynner å minke med True Blood. Dette betyr at vampyrene har begynt drikke av mennesker i større grad enn på lenge. Guvernøren i Louisiana erklærer derfor krig mot dem med masse nye fancy våpen, og for første gang begynner vampyrene å bli redde for hva som kan skje.

Arliss Howard gjør en god rolle som guvernør og vampyrhater, og er faktisk en gledelig tilsats til rollebesetningen. Jeg er veldig spent på hvordan rollen hans fremover vil være, og gleder meg til å følge utfallet av hans politiske spill.

Sesong seks sper også på med litt Rutger Hauer. Han spiller ingen ringere enn Sookie og Jasons bestefar som i tillegg er kongen av feene. Han er absolutt en interessant karakter, og gjør kanskje historien til Sookie og Jason litt mer spennende enn den har vært på en stund.

Ellers har Lafayettes rolle så langt vært liten, Pam sin rolle er intet mer enn sytende og varulvene begynner jeg miste enda mer respekt for. Eric begynner ta mer kontroll over serien enn tidligere, og jeg vil nesten si at han så langt er sesongens hovedperson. En utvikling jeg liker godt. Jeg har hørt visse rykter om hva som kommer til å skje med han videre, men jeg vil ikke spoile noe. La meg bare si at jeg er spent på episodene fremover. Terry, en av mine helt klare favoritter har så langt ikke fått så mye spillerom, jeg håper at dette forandrer seg, men tviler på det.

Jevnt over så er det mange historielinjer som alle får for lite fokus. Warlow har dukket opp, mangelen på True Blood begynner å bli et stort problem, Billith vil oppnå herredømme, en politisk heksejakt mot vampyrene er satt i gang, Andy sliter med sine hurtigvoksende barn og Sams nye tilværelse som singel stefar viser seg å være alt annet enn enkel. Det er med andre ord masse som skjer, men vi kommer ikke i dybden på noe. Og i kjent True Blood stil så ender vel ingenting noen gang godt.

Et elsk-hat forhold. Helt fra begynnelsen har jeg sagt at True Blood er en såpeopera uten like, noe jeg har fått mye pepper for. Nå virker det derimot som om seerne generelt har innsett dette, men kanskje ikke bryr seg så mye om det. Man burde kanskje beundre en serie som klarer å få såpass mange til å fortsette å se episode etter episode uansett hvor idiotisk, lite troverdig, overdramatisk og tullete serien blir? Jeg kommer til å se det ferdig, men det betyr ikke at jeg liker det. Det er en såpeopera spedd på med vampyrer, feer, shifters og varulver, og la oss ikke glemme det siste tilskuddet: Vampyrenes Jesus.

Når det er sagt så viser faktisk episode tre mer fremgang enn serien har hatt på lenge. Og jeg begynner å tenkte at det kanskje er lys i den andre enden av tunnelen. Kanskje serien skjerper seg litt? Kanskje jeg kan slippe å være flau for å se på den? Man kan jo håpe.

For å oppsummere er de første episodene om mulig enda dårligere enn de siste fra forrige sesong. Det finnes derimot noen lyspunkter i nye karakterer, og i den tredje episoden hever serien seg noen hakk og jeg håper dette fortsetter. Jeg kommer til å følge med videre, og jeg regner med du vil gjøre det samme dersom du har sett de første fem sesongene. Serien er jo tross alt underholdende.