Tyvstart: Final Fantasy XV

Til forskjell fra i filmbransjen er det nokså få spillregissører som trekkes frem for å kaste glans over spillene de leverer. Det finnes dog noen, og ved siden av veteraner som Shigeru Miyamoto, Rod Ferguson, Jade Raymond og Hideo Kojima, har navnet til Hajime Tabata god tyngde bak seg. Etter at han tok over for Tetsuya Nomura i 2014 har Tabatas oppdrag vært klart: Han skulle gjøre Final Fantasy bra igjen!

I intervjuer har han utdypet hva han har ment med dette, og særlig to punkter har blitt gjentatt. Han ønsker å gjøre spillet og serien mer moderne, samtidig som har gjør opplevelsen mer relevant for et globalt publikum. Åpningsscenen i kapitel 1, som viser Kong Regis' farvel til sønnen Noctis, fanger disse tankene perfekt. Grafikken er i toppklasse og karakterer fremstår som noen du kan identifisere seg med. De virker lette å like. Spillet våker trygt over deg mens du blir vitne til det skjebnesvangre øyeblikket mellom de to, og detaljrikdommen er så høy at hver eneste nyanse i ansiktene deres kommer frem. Regis' er åpenbart sliten etter årevis som en sterk leder, mens Noctis er et barn som ikke klarer å se lengre enn sin egen nese. Men han er jaggu kul.

Sterke, troverdige personligheter er gjennomgående for spillet, og Noctis' venner Ignis, Prompto og Gladiolus fremstår også som ekte så fort man klarer å venne seg til navnene deres. De fire dytter bilen deres som har fått motorstopp, i det som må være den mest originale åpningsscenen i et JRPG-spill noen gang. Den smelter på en veldig troverdig måte sammen vår egen virkelighetsoppfatning med fantasy-settingen i spillet. Det er snakk om en gjeng med kjepphøye ungdommer som har fått låne bilen til pappa, uvitende om alt som venter dem i fremtiden.

Så vidt de selv vet, er de ganske enkelt på reise for å bevitne at prinsen gifter seg. På overflaten er dette en enkelt sak å fordøye, men det ligger naturligvis politiske undertoner skjult i skyggene. Dette er ikke et giftemål av kjærlighet, og selv om dialogen mellom ungdommene er søt og vittig ("jeg trodde det var <v>bilen</i> som skulle dytte oss") ligger det i kortene at historien vil være mer moden og elegant. I alle tilfelle er omgivelsene lekre å se på.

Personligheter og samhandling mellom figurene fortsetter å skinne sterkest av alt utover i Final Fantasy XV, samtidig som problemer av en mer teknisk natur gjør seg kjent. Bildeoppdateringen er slett ikke der den burde være og i lys av dette er det bra at utviklerne har bevilget seg noen ekstra måneder med utviklingstid. De kommer til å trenge denne tiden for å raffinere spillet fra et teknisk ståsted.

Etter en lettbeint samtale med den lettkledde mekanikeren Cindy, mottar vi vårt første oppdrag. Vi må spore opp og jakte på såkalte "ornery varmints" og dessverre markerer dette starten for flere spilltekniske problemer.

Det er nemlig ikke bare spillmotorens indre systemer som sliter her. Selve spillstrukturen oppleves også merkelig. I et spill som ellers går for usminket realisme, føles det kunstig å skulle jogge oppover i åsen på jakt etter snodige fabeldyr. Det bryter med den elegante åpningen man nettopp har vært gjennom. Greit nok, oppdraget har tittelen "The Pauper Prince", og hensikten med det er å vise at Noctis starter som noe lite før han vokser seg sterkere, men selve oppgaven passer ikke sammen med oppladningen.

Dette dilemmaet til Tabata og teamet hans er tydelig nær sagt hele tiden. Noen ganger har de klart å løse det fint, mens de andre ganger snubler i sine egne, innviklede skolisser. Vi måtte imidlertid måpe da vi møtte et sovende beist på størrelse med en toetasjes buss, som Noctis måtte liste seg på tå rundt for å unngå å vekke. Gylne øyeblikk som dette står i kontrast til den halvhjertede, MMO-lignende oppdragsstrukturen, som i praksis gir deg et kart og lar det være opp til deg å bestemme hvordan historien spinner seg videre.

Det kan virke som pussig kritikk fra min side, ettersom Final Fantasy XIII fikk mange negative kommentarer om at spillet var for lineært. Samtidig er det å foretrekke over de første oppdragene i Final Fantasy XV, som i bunn og grunn lar historien seile sin egen sjø. Den åpne strukturen betyr at Noctis og gjengen hans kan prøve seg på alt fra fisking til å slåss mot enorme beist helt fra begynnelsen av, og det hadde faktisk vært bedre å bli holdt litt i tøyene til å begynne med. Dette gjelder særlig for kampsystemet, som vi gjerne skulle ha lært bedre før vi ble kastet ut i hektiske kamper.

For slåssingen er tross alt sentral i Final Fantasy som i alle JRPG-spill. Også her fokuserer Final Fantasy XV på frihet i bevegelsene, og tanken er at gjengen på fire skal kunne forflytte seg strategisk rundt fiender. Du har i hovedsak kontrollen over Noctis, som kan angripe med ett av fire aktive våpen eller verktøy. Veldig tidlig oppfordrer også spillet deg til å bruke den såkalte "Phase"-teknikken, som lar deg teleportere Noctis hurtig mellom gitte punkter i kampområdet. I kamper forvandles den mutte gutten til en formidabel kriger, og mens han selv serverer komboer med sverd eller spyd kan vennene hans hjelpe til med "linked strikes". De har også sine egne spesialegenskaper som kan brukes med jevne mellomrom.

I tillegg har vennene til Noctis sine egne meninger om hvilken fremgangsmåte som er best. Før en kamp roper de ofte ut en strategi de har tro på, og hvis du følger denne blir du belønnet med ekstra Ability Points (AP). Slike poeng brukes til å kjøpe nye egenskaper fra Astral-sfæren, som er spillets ferdighetstre. De tidlige evnene man låser opp inkluderer blant Airstep (bevegelser midt i luften etter et angrep) og Rapid Regen (mer HP og raskere helbreding). Utover dette får man også utdelt en karakterer etter hver kamp i kategoriene Defence, Stealth og Offense, basert på prestasjonene dine.

Det største komplementet vi kan gi Final Fantasy XV er at de ulike bestanddelene støtter hverandre bra, selv om de ikke alltid henger så godt sammen konseptuelt. Under all pynten finner man også gameplay som hører hjemme i JRPG-sjangeren, slik at kjernefansen ikke blir etterlatt skuffet. Hvis du ikke liker "grinding" er ikke dette sjangeren for deg, da det kreves en masse små kamper før man er sterk nok til å overleve de store.

Dialogen i Final Fantasy XV bærer noen ganger preg av at utviklerne prøver litt vel hardt å definere ulike roller blant hovedpersonene, men i det store og hele har vi tro på at spillet vil levere et godt drama. Vi har fått munnkurv om alt som skjer etter kapittel 2, men hvis du har spilt The Legend of Zelda-serien vil du ha en god idé om hva som venter når verden åpnes opp etter innledningsområdet. Final Fantasy XV er et spill i front for en serien som søker en ny identitet, og etter en test med egne hender har vi fremdeles troen. Samtidig er dette utvilsomt et Final Fantasy-spill, så hvis du er blodfan trenger du ikke å bekymre deg.

PS: Her er en time med gameplay du kan kose deg med: