Tyvstart: Homefront: The Revolution

Til forskjell fra den middelmådige forgjengeren er Homefront: The Revolution heldigvis et spill som tørr å gå sin egen vei. Såpass kan vi melde etter rundt seks timer med spillet i hendene. Selv om historien virker mer absurd enn i actionfilmer i B-kategorien, klarer spillet faktisk å formidle en interessant fortelling, i hvert fall hvis man kan se forbi forklaringen om at ett enkelt teknologiselskap kan prodsere alt fra smarttelefoner til militære helikoptre. Når du blir satt til å forsvare mennesker som har blitt behandlet svært dårlig over lang tid får man uansett øynene opp for kampsaken deres. Man får lyst til å bidra.

Denne "underdog"-posisjonen gjør Homefront: The Revolution til et utradisjonelt skytespill. Du er en frihetsforkjemper, ikke en supersoldat. Spillet gjør det klinkende klart at én mann ikke kan vinne krigen på egenhånd, og at det er selvmord å konfrontere tungt bevæpnede fiender i år 2029. Dette fører til at alle kampene, store som små, oppleves som nervepirrende selv på normal vanskelighetsgrad.

Du befinner deg altså i Philadelphia i år 2029, i en fremtid der USA er invadert av Korea. Omgivelsene utgjør en overbevisende okkupert sone, som er delt inn i tre kategorier: Røde, gule og grønne områder. Som man skulle tro er de røde sonene mest farlige. Det er "drep eller bli drept" der ute, og skal man kapre og beskytte et "safe house" må man brette opp ermene skikkelig. I den gule sonen er ting mindre hektiske og det er større rom for å snike seg rundt i skyggene. Til slutt har vi den grønne sonen, med ikoniske bygninger som Independence Hall som nå er tatt over av KPA (Korean People's Army). Her er det roligere, men det er fortsatt KPA som regjerer.

Det er denne nesten RPG-aktige strukturen i en åpen verden som skiller Homefront: The Revolution fra konkurrentene. I de røde sonene spesielt oppfordrer spillet deg til å være oppmerksom på omgivelsene, og det er mye å hente i å lete etter "loot". Å hacke fiendens tekniske utstyr gir deg dessuten nyttige opplysninger som gjør det lettere å navigere kartet jo mer du avdekker. Nøkkelposisjoner som plasseringen av motorsykler blir nemlig avslørt på denne måten, og med en motorsykkel kan du selvsagt komme deg vesentlig raskere frem.

Til forskjell fra i de fleste andre skytespill blir du også belønnet for å holde fingeren borte fra avtrekkeren fra tid til annen, og heller satse på en lydløs fremgangsmåte. Skuddvekslinger i Homefront: The Revolution har langt større sjanse for å få deg drept enn i tradisjonelle FPS-spill, og det er derfor et gjentakende tema å forsøke å unngå dem om mulig. Skal du først løsne skudd bør du ha tenkt gjennom saken på forhånd, skaffet deg oversikt og lagt en plan.

Denne mer realistiske fremstillingen finner man også i hovedpersonen du spiller som. Selv om han definitivt kan håndtere skytevåpen, og skytefysikken føles god de gangene det ikke er noen annen utvei, oppleves han som svakere enn i de fleste andre spill i sjangeren. Som jeg var inne på er han ikke noen krigsveteran eller supersoldat med exo-skjellett, men heller en kriger som vet at hvert eneste skudd og hver eneste hjemmelagde molotov coctail teller. Når det er sagt er sagt er han komfortabel med alt fra håndvåpen til digre rifler, noe som kommer godt med i lys av crafting-systemet.

Systemet lar deg modifisere utstyret ditt når som helst, og med de rette delene kan en standard pistol bli en "SMG", en "Light Machine Gun" kan bli en "Assault Rifle" og så videre. Delene du trenger finner du ute i felten, eller i sortimentet til de lokale våpenhandlerne. Å alltid være på utkikk etter ting du kan få bruk for er en velkjent mekanikk, på godt og vondt. Det kan bli litt ensidig i lengden, men de fører i det miste til at man registrerer detaljrikdommen i Philadelphia 13 år fra nå.

For det er en spennende verden utviklerne hos Dambuster Studios (det siste studioet i en lang rekke etter at serien ble solgt i konkursboet til THQ) har satt sammen. I de gule sonene, som for eksempel Earlston, finner du sivile du kan gjemme deg blant, slik at ikke KPA-soldatene oppdager deg. Identiteten din må forbli skjult. Hvis du skulle bli oppdaget vil store styrker bli tilkalt på rekordtid, og gode "stealth"-egenskaper er derfor uerstattelige. Oppdragene i de gule sonene går i hovedsak ut på å svekke kontrollen KPA har på sammfunnet, ved sette propagandatårn og andre institusjoner ut av spill. Strukturen kan på mange måter minne om Assassin's Creed-serien i de gule sonene, med oppdrag å gjøre, gjenstander å finne, vakter å unngå, steder å gjemme seg og "safe houses" å sikre. Man kan til og med rekruttere en liten gjen med medsoldater som hjelper deg underveis.

Å skulle kose seg med Homefront: The Revolution krever at du tar de ulike scenarioene inn over deg. Du må leve deg inn i fremtidsvisjonen utviklerne har skapt. Heldigvis er det snakk om velskrevet fiksjon her, som for det meste har et engasjerende plott og troverdige personligheter. Det finnes dog noen stereotyper, og fremstillingen av fiendene er litt mer svart-hvitt enn jeg foretrekker. De er onde, du er god.

Det faktum at Homefront: The Revolution utspiller seg i en slags sandkasse gjør ikke desto mindre at du blir ekstra oppmerksom på hvordan fiendene oppfører seg, på hvordan den kunstige intelligensen deres er designet. Her har Dambuster Studios fortsatt en jobb å gjøre, da fiendene ikke alltid oppfører seg realistisk. De kan fort finne på å storme gjennom den samme dører gang på gang, selv om alle som rusher gjennom akkurat der blir plukket ned av, vel... deg. Soldatene som står på din side er også nokså planløse i bevegelsene sine, og det finnes ingen kommandoer du kan gi dem for å rydde opp i rekkene. Med tanke på at manuset er så velskrevet og universet er så godt satt sammen er det litt skuffende at ikke innbyggerne oppfører seg mer troverdig. Det er ikke noe som river opplevelsen i stykker, langt i fra, men det er definitivt et område med forbedringspotensiale.

Til syvende og sist fremstår likevel Homefront: The Revolution som et spennende og annerledes skytespill. Det satser tyngre på realisme enn de fleste konkurrentene, og det er satt til et univers som føles ekte. Det er ikke alltid like lett å skille mellom fiender og venner i kampens hete, og du sjelden storme hodeløst inn i situasjoner slikk du kan i mange andre FPS-spill. Å være en kriger i en revolusjon er selvsagt ingen dans på roser, og derfor føles det riktig at Dambuster Studios har gjort det på denne måten. Faktisk kan det tenkes at de har gjenskapt krigens brutalitet for realistisk, men det hersker likevel ingen tvil om at dette spillet ligger mange hestehoder foran forgjengeren sin i kvaliteten.