Unreal Tournament III

"Unreal Tournament vil by på et omfattende eventyr for den som spiller alene". smak på den uttalelsen. Epics mest velkjente merkevare skal tas til neste nivå når ikke bare den så dominante flerspillerdelen utvikles, men når man også legger inn en storydrevet enspillerkampanje som tar like stor plass. I større grad enn før vil altså Epic nå forklare spilleren hvorfor man løper som en gærning over krigsherjede fremtidsmiljøer med et to meter langt skytevåpen i hendene. Dette er det første som slår oss som en stor forbedring. Det er ikke alltid man ønsker å bli skutt i filllebiter av kidsa, og når man da i tillegg kan få litt bakgrunnshistorie mens man trener er vi strålende fornøyde. Overraskende og spennende, men desto viktigere er kanskje spørsmålet om spillet i det hele tatt rekker å ferdigstilles i år?

Jeff Morris nøler litt, gjør grimaser, prøver å finne den beste måten å unngå følgespørsmålene på. Kommer Unreal Tournament III, tidligere kjent som Unreal Tournament 2007, til å utsettes til 2008? Hvorfor ellers byttet Epic navnet kun for få måneder siden? Arbeidet med handlingen i den nylig tilførte storydelen ser ut til bare å være i startfasen, tolker man uttalelsene deres. Rekker Epic virkelig å ha klart spillet til årets julehandel? Jeff rensker halsen etter omtrent ti sekunder med ivrige omformuleringer av det som egentlig betyr "Unreal Tournament III slippes ikke i år". Han åpner munnen, og ut slipper bred californisk-engelsk:

- En av de beste tingene med å kjøpe et spill fra Epic er at du vet at produktet du holder i hånden er ferdig, pakket og klart. Vi driver ikke med kompromisser; vårt mål er å levere en helhetsopplevelse som virkelig holder. Det vi oppdaget etter å ha sluppet Unreal Tournament 2004 var at mindre enn halvparten av de som kjøpte spillet faktisk gikk online med det. De satt bare med enspillerkampanjen og muligens enkelte matcher mot datastyrte bots. Dette var for oss overraskende lavt antall, og allerede da bestemte vi oss for at noe måtte gjøres neste gang. Vi følte da at enspillerkampanjen i Unreal Tournament 2004 ikke var verdt å kjøpe dersom den var det eneste man som kjøper ville ha.

Han stopper opp ytterligere noen sekunder.

- Det vi nå vil gjøre med Unreal Tournament III er å berettige kjøpet for de som vil kose seg med spillet alene, med en bra historie og en god historie og spennende oppdrag. Vi har en fortelling som passer bra med vår litt overdrevne science fictionfremtoning. Og man spiller ikke bare hvem som helst. Man er en spesifikk figur, med venner som har egen personlighet og som følger en gjennom eventyret.

Han ser på meg med entusiastiske øyne. Jeff ser ut som en aldrende surfer med baggy klær og oppkneppet, brysthårseksponerende skjorte under den grånende, krøllete hestehalen. Han er 39 år gammel, akkurat passe solbrent og har en ganske bred kroppsbygning. Han er produsent for Unreal Tournament III.

- Det er slik at vi selvfølgelig håper å kunne slippe spillet mot slutten av året, men om det ikkeer godt nok til å selge da kommer vi heller ikke til å la folk kjøpe det. Sånn tenker vi, ganske enkelt, og motsetning til mange andre utviklere kommer vi aldri til å lansere et spill vi ikke er hundre prosent fornøyd med.

Og det må man jo beundre. Epic er den typen foretak og utvikler som gjør slik de vil og ikke lar seg stresse. Dels fordi de har solgt millioner av spill, dels på grunn av deres selvsikre, amerikanske attityde. Men Midway kommer til å presse Epic så hardt de bare kan for å få ut spillet innen slutten av året. Unreal Tournament III er ett av de viktigste PC-spillene som slippes på veldig, veldig lenge. Både i salgshenseende, men kanskje fremfor alt fordi sjangeren trenger et nytt stort actionspill som alle vil spille. Unreal-spillene har i dag solgt noe over åtte millioner eksemplarer totalt, og det er grunn til å tro at Unreal Tournament III kommer til å bli det mest solgte spillet i serien.

La oss spole tilbake sånn ca åtte år. Året er 1999. Desember måned er godt i gang, og det spennende og fryktede tusenårsskiftet kommer snart. Jeg er tretten år gammel, og langt fra det livet du ser i noen av Larry Clarks filmer. I stedet er jeg opptatt av "de derre datagreiene" som foreldrene mine kalte det - Pent.

PC-en er mitt kjære våpen mot tristessen, når den melder seg. Jeg er ikke sjelden å finne sammen med en gjeng kompiser barrikadert bak et arsenal av tastaturer, mus og overdimensjonerte godteposer. All ære til Nintendo 64 og Zelda: Ocarina of Time, men akkurat i desember 1999 måtte alt, også uendelige mengder hjemmelekser og Dr. DREs fantastiske comebackalbum "2001", stille seg i skyggen av datidens beste shit (selv om vi ikke kjente til det uttrykket da) - Unreal Tournament. Onlineverdenens hagenisser hadde fått en ny sjef på plenen, som Martin Forsslund en gang sa det. Det som gjorde Unreal Tournament så forbanna kult var, og er fortsatt, dets kompromissløshet. Det enkle tut-og-kjør-opplegget der framgangen i en intensiv holmgang var avhengig av reflekser, instinkt og, så klart, evnen til å holde hodet kaldt selv når noen plutselig sa hei med en Flak Cannon fem centimeter fra hodet ditt.

Et annet viktig aspekt av spillets storhet er tempoet. Det føltes, akkurat som iden fremste konkurrenten Quake III Arenas, som å løpe rundt med raketter på ryggen. Men man mistet aldri fokus.

- Det jeg virkelig liker i våre spill sammenlignet med andres er at ting går såpass fort, samtidig som man likevel kan kan klare å holde rimelig bra fokus, sier Jeff Morris selv.

- Du er like treffsikker i en bakoversalto fra en vegg som når du ligger nede med et stødig kikkertsikte og gjør deg klar til å dele en stakkar i mange biter. Når jeg drøye syv år og to oppfølgere senere sitter foran en 24-tommersskjerm i Las Vegas og spiller Unreal Tournament III føles stemmer den uttalelsen mer enn noensinne. Epic har som vanlig pusset på spillbarheten helt til det føles som om man ikke sitter med hendene på mus og tastatur. Alt går så smidig og sømløst at man bare noen minutter inn i spillet gjør ting automatisk. Når det gjelder klassisk dødsmatch uten flagg eller beskyttelse av power cores innblandet, går absolutt alt instinktivt. Fra ryggmargen til våpenet uten forsinkelser. Akkurat slik jeg vil ha det.

Etter omtrent ti dødsfall og like mange gjenoppstandelser stopper jeg opp et sekund før jeg gir meg ut på slagmarken igjen. Tar meg tid til å observere omgivelsene. Grafikksjokket må ha blitt avdramatisert fordi jeg allerede har sett Unreal Engine 3 i aksjon for Gears of War, men Unreal Tournament III er, faktisk, utenomjordisk pent. Inne i basen min er vegger, gulv og tak spekket med små detaljer man ikke enser når man løper forbi med en fulladet rakettkaster og intet annet enn "DØ!" i tankene. Mange kommer nok heller ikke til å legge merke til det, selv etter å ha spilt hundrevis av matcher. Men Epic ser alltid ut til å holde et nesten overdrevet holdbarhetsnivå med alt de gjør, og det er bra at den ekstremt detaljerte og lekre grafikken kommer til sin rett på samtlige formater. Jeff Morris mener dessuten at spillet kommer til å støtte full HD-oppløsning på både Playstation 3 og Xbox 360.

Jeg fortsetter å nyte min lille pause, og rekker akkurat å studere den overdrevet detaljerte figurmodelleringen på en av mine lagkamerater før en grønn boble fra noens Bio Rifle plutselig eksploderer en halvmeter fra oss. Jeg drar frem mine doble Enforcers, de lette, kjappe revolverne som gjør comeback fra det første Unreal Tournament, ogtenker headshot, headshot, headshot. Holder jeg hodet kaldt, kan jeg fikse alle fiendene.

En ting som alltid har skilt Unreal Tournament-serien fra andre actionspill er hvor balansert den er, i hver liten bestanddel. Det er som om Epic har leid inn Justitia, rettferdighetens gudinne selv, for å gjøre alle aspekter så jevne som bare mulig.

Og balansen er fortsatt helt intakt. Den kanskje klareste bekreftelsen på det inntreffer fem minutter inn i den andre matchen jeg spiller. Lagkameratene mine og jeg spiller såkalte Juggernauts; menneskelige, genetisk forbedrede supersoldater, mens motstanderlaget inntar rollen som Necris; de udøde romvesenene med heltandre tekniske forutsetninger enn menneskene. Jeg og to lagkamerater har akkurat kommet ut fra basen vår, ut på en enorm eng. Resten av laget har lagt beslag på samtlige kjøretøyer i basen. Vi møtes plutselig av en Darkwalker, majestetisk og rasende i marsj rundt et fjell. Dette Necriskjøretøyet minner litt om Striders i Half-Life 2, men kan nok best sammenlignes med romvesenenes mordermaskiner i Steven Spielbergs nyversjon av Klodenes Kamp. Akkurat som det i filmen er dette et langsomt, men stødig kjøretøy. Det er også utrolig dødelig, takket være de tilintetgjørende energistrålene.

Fssssss. Før jeg i det hele tatt har rukket å dra frem rakettkasteren og lade spesialangrepet med tre raketter på en gang, blir en av mine lagkamerater truffet av energistrålen og reduseres til mikroskopiske bestanddeler. Og da var vi bare to... Jeg og min gjenværende kamerat løper frenetisk til høyre og venstre, hopper rundt omkring og gir den mørke dødsmaskinen alt vi har. Målet er å komme så nær som mulig maskinens energikjerne, en tydelig gulfarget kule plassert i midten der maskinens "rygg" går over i bein, for å pumpe denne full av bly, laser og alt annet skadelig våre arsenaler har å tilby.

Vi lykkes med å komme oss drøye 20 meter frem før det skjer igjen. Fsssss. Plutselig er jeg alene. Var jeg frenetisk før, vet jeg ikke hva man skal kalle det jeg gjør nå. Men det fungerer, og plutselig er jeg direkte under maskinen, mellom de tre meter høye bena. Den kan ikke lenger treffe meg med dødsstrålen. Jeg, på den annen side, har Darkwalkerens følsomme kjerne helt eksponert like overfor meg. Ti sekunder og ni raketter senere faller metallmonsteret. Jeg føler meg som David like etter at han felte Goliat..

Ingenting er umulig i Unreal Tournament III. Ingenting er urettferdig. Det gjelder bare å vite hvordan man skal utnytte situasjonen til sin fordel for da kan stort sett hvert eneste møte med fienden gå den rette veien. Siden har fremgangen veldig mye å si etter hvor bra man spiller på dødskampenes dansegulv. Det er umulig å ikke spille bra dersom man har litt erfaring fra førstepersonsskytespill. Kontrollen er som sagt nesten skremmende god.

Dette gjelder kjøretøyene som Epic igjen lykkes bra med. Kjøretøyskontrollen med tastatur og mus kan ofte bli litt kronglete og usmidig, noe Epic løser gjennom å ikke skille den fra hvordan man kontrollerer karakteren til fots. Å ta Manta, et svevekjøretøy ikke helt ulikt Ghost-sveveren i Halo 2, og sirkulere rundt en større fiende med laserkanonene totalt nonstop føles like selvsagt og ufattelig fett som i Halo 2.

Det leder oss inn på konsollversjonene av spillet. Hvor godt kommer Unreal Tournament III til å bli på Playstation 3 og Xbox 360? Kommer man til å sitte og lengte etter tastatur og mus i TV-sofaen? Jeff Morris tror på en helt smertefri overgang.

- Utviklingen av Unreal Tournament III startet samtidig både for PC og Playstation 3. En av mine fremste argumenter mot førstepersonsskytespill på konsoll tidligere var den lave oppløsningen og at multiplayerdelen ofte var mer som en dårlig bonusgreie enn noe veldig bra og gjennomarbeidet. Men nå med Playstation 3 og Xbox 360 er alt dette en saga blott for disse konsollene. Vi har HDoppløsning, og begge systemene har kjempesmidige løsninger for multiplayerdelen online. Konkurransen har også med fantastiske multiplayerdeler i spill som Halo 2 og har ført oss til virkelig å satse på at Unreal Tournament III skal bli bra, uansett hvilket format man spiller på. Det er ingen simpel konvertering på noen som helst måte. Før Jeff har rukket å avslutte den siste kommentaren begynner den blonde grizzlybjørnen på tysk å rabble ned tekniske termer John Carmack skal ha vanskelig for oss å tyde, før han til slutt kommer frem til selve spørsmålet: Kommer onlinespilldelen til å kunne spilles mellom de tre formatene? Jeg takker tyskeren mentalt og spisser ørene.

- Jeg er "bare en produsent", så jeg vet ikke helt hvordan det ser ut med de tekniske aspektene der, men jeg vet at Playstation 3 har et åpent nettverk, lignende en PC, så vi jobber definitivt på det. Det finnes ingen bedre måte enn å ha en så stor serverpool som mulig. Jeg mener, jeg er en stor fan av Battlestations: Midway, men jeg vet ikke hvilken versjon jeg skal skaffe - Xbox 360-versjonen har mulighet til flere spillere, men jeg liker bedre kontrollskjemaet på PC. Så det er bra å ha en slik variasjon, de valgmulighetene. Åpent nettverk mellom alle tre konsoller er definitivt noe vi strever etter.

Uansett om jeg nå kommer til å kunne sette sammen fanboys av alle arter i en og samme online-kamp kan jeg rolig konstatere at PC'ens trygge LAN-boble fortsatt er intakt. Det er noe helt spesielt med PC'en som spillmaskin for noen sjangere, og FPS er nok sjangeren hvor det merkes aller best. Enda viktigere at Unreal Tournament III fortsatt er det Unreal Tournament vi kjenner siden 2004 års installasjonen. Om enn fullpumpet med Unreal Engine 3-steroider, en blomstrende fauna av fantastiske kjøretøy og våpen - gamle som nye, og et mye mer historiepreget enspillerdel enn tidligere.

I et slukket partypyntet konferanserom på Hard Rock Hotel i Las Vegas, vet jeg at det er slik spillet kommer til å bli. Mot syv andre voldstørstende dødskampjunkier, journalister som Epic-ansatte, spiller jeg kamp etter kamp inntil noen dunker meg på skulderen og lurer på hvor lenge jeg egentlig har sittet der. Jeg har selv ingen aning. Jeg vet at jeg akkurat som på de desembernattene i 1999, har hatt forbannet artig. Jeg vet at Unreal Tournament III bare har begynt å stjele minutter av meg og kommer til å kapre titusentalls til. Ikke meg imot. Jeg har bare sett toppen av isfjellet. Dette er en god kvittering på at Epic er på god vei til å lykkes. Onlinevolden kommer nok til å få en ny konge på haugen. Igjen.