Until Dawn

Kollegaen vår har utviklet nervøse nykker. Det er snakk om en voksen mann som har spilt mange skumle spill tidligere, men nå sitter han urolig på sofaen som en tenåringsjente som venter i køen til en Justin Bieber-konsert. Han innrømmer at han aldri har hatt sansen for å skvette. Det er mulig Until Dawn ikke er spillet for ham.

Det nye prosjektet til Supermassive Games har allerede skapt endel diskusjon, delvis fordi det startet som et PS Move-spill til PS3 før utviklingen gikk over til PS4, og delvis fordi det kan minne om en slags interaktiv film. På denne måten deler spillet mye med titler som Heavy Rain og Beyond: Two Souls, uten at det behøver å være negativt. Uansett skiller Until Dawn seg ut da dette altså tilhører skrekksjangeren.

Until Dawn fokuserer på en gruppe med åtte tenåringer, som drar avgårde på vinterferie til en avsidesliggende hytte i skogen ved Blackwood Pines. Alle er altså unge mennesker, slik rollegalleriet ofte ser ut i diverse skrekkfilmer både av den seriøse og useriøse sorten. Dialogen dem imellom er deretter, og settingen er perfekt for skrekk og gru.

Helt fra første sekund er det du som tar alle valg for ungdommene. Sammen med refleksene dine i Quicktime-sekvenser, er det disse valgene som vil avgjøre hvordan den skrekkfylte historien forløper seg. Valgene kan faktisk få så fatale konsekvenser som å avgjøre hvem som lever og hvem som dør, i de 30-60 minutter lange episodene spillet utgjøres av.

Det som skjer mellom disse episodene er imidlertid også spennende. Da blir man transportert til kontorene til en psykolog, som spør deg om dine største redsler. Svarene du avgir her påvirker også hva som skjer videre, og hvis du eksempelvis svarer at du er redd for rotter kan skadedyrene fort dukke opp på et senere tidspunkt. Spørsmålet er derfor om du tør å være ærlig, samt hva du velger når alle alternativene høres like grufulle ut.

Når det gjelder kontrollene har spillet mye til felles med den klassiske Resident Evil-serien. Man styrer figurene gjennom dystre områder, mens kamera er fastlåst i én spesifikk vinkel. Dette sikrer plenty av plutselige øyeblikk underveis, som fikk nevnte kollega til å nærmest dette ut av sofaen. Man må regne med å skvette endel når man spiller Until Dawn.

Progresjonen ser ut til å være lineær mellom punktene der man må ta avgjørende valg. Da dukker det imidlertid opp flere muligheter å velge blant, og man får kun en liten smakebit på hvilke konsekvenser valgene vil ha før man må ta en avgjørelse. Disse frampekene er glimrende satt sammen, og virkelig i ånden til gode skrekkfilmer. Perspektivene er uhyggelige, lydsporet er ekkelt og man kjenner på kroppen at nervene biter seg fast i nakkeskinnet. Hva pokker skal vi velge, liksom, når alle alternativene virker like faretruende? Man føler seg dessuten ikke mindre isolert av at det ikke finnes noen form for kart eller mini-map. Gruppen med tenåringer er forsvarsløse og strandet, og man skal kjenne det på kroppen.

At skrekken står såpass i fokus er nok grunnen til at vi aldri begynte å kjede oss da vi fikk vår lille smakebit, selv om mulighetene i Until Dawn er nokså begrensede sammenlignet med andre eventyrspill. Dessuten fikk vi allerede nå smak på å skulle spille gjennom flere ganger, for å se hvordan utfallet blir dersom man tar andre valg underveis.

På sitt beste er Until Dawn engasjerende på samme måte som gode TV-serier. Visuelt er det lite å klage på, ansiktsanimasjonene flotte og stemmeskuespillet er godt. Det er noe rart med tennene til disse tenåringene, men utover dét gjør spillet en god jobb med å selge inn skrekkfilm-følelsen vi både elsker og hater. Vi er overraskende spente på fortsettelsen i det fulle spillet, som ankommer Playstation 4 den 26. august i år.