Da vi først hørte om et fastlåst skytespill basert på universet i Until Dawn, ante vi ikke at utviklerne mente det bokstavelig. Men det gjorde de åpenbart, for dette er fastlåst i ordets rette forstand. Fra start til slutt er du låst i en slags berg og dalbane-vogn, mens du skyter diverse fiender fra en sittende posisjon. Det er så godt som ingen bevegelighet eller frihet i styringen, utover at du noen ganger kan velge hvilken retning vogna skal fortsette i.
Until Dawn: Rush of Blood plasserer seg i så måte i samme sjanger som klassiske arkadespill som Time Crises og The House of the Dead, og hvis du er fan av den type spill kan du nok finne underholdning her også. Brorparten av tiden brukes tross alt til å skyte løs på tonnevis av zombier og andre merkelige vesener. Forskjellen mellom dette og klassikerne fra arkadehallen er dog at du i Until Dawn: Rush of Blood konstant beveger deg gjennom de sju forskjellige løypene, mens du skal unngå diverse farer og hindringer.
Du kan spille enten med PS Move-kontrollere eller en vanlig håndkontroller, og de to variantene tilbyr faktisk helt forskjellige opplevelser. Vi foretrakk den vanlige håndkontrolleren, ettersom presisjonen var vesentlig bedre der. Med PS Move-kontrollerne kan du bevege hendene dine individuelt og dette gir deg større frihet, men samtidig var det mer krevende å faktisk treffe noe.
Når det er sagt er det plenty av ting å skyte her. Hele opplevelsen er pakket inn i et "hjemsøkt tivoli"-tema, og omgivelsene er uten tvil uhyggelige. Samtidig blir det litt for mye av det gode, ettersom det er mål å skyte absolutt overalt. Dette fjerner oppbyggingsfasen som er så viktig for skumle spill, men det gjør i det minste Until Dawn: Rush of Blood godt egnet for de som ønsker å dominere på poengtavlene. Her kan du fint sette opp vanskelighetsgraden og fokusere på å bygge opp komboer, og på den måten stadig forbedre poengsummene dine. Det gir spillets ulike baner en gjenspillingsverdi, men det finnes likevel et problem. Kvaliteten er nemlig ikke høy nok til å inspirere til gjentatte gjennomspillinger, selv om rammeverket støtter det.
De som bare er ute etter noe å spille med det flunkende nye Playstation VR-headsettet deres, og ikke nødvendigvis vil ha et skrekkspill som handler om å samle mest mulig poeng, vil dermed oppdage det begrensede potensialet til Until Dawn: Rush of Blood nokså raskt. Vi skal ikke lyve og påstå at vi aldri ble skremt i løpet av berg og dalbaneturen, men det hendte ikke ofte nok. Det finnes flere steder underveis der atmosfæren er helt utrolig skremmende, men disse øyeblikkene er heller unntaket enn regelen. For det meste går Until Dawn: Rush of Blood ut på å skyte stasjonære mål uten at atmosfæren klarer å feste grepet.
Spillet har dog noen intense øyeblikk, som regel på slutten av hver bane. I disse storslåtte finalene må du sikte med stor presisjon, lade om våpenet ditt på riktige tidspunkter og memorere rekefølgen sekvensen følger. Det er her spillet gir mest utfordring, men sekvensene er fullt overkommelige hvis du har litt tålmodighet og tålelig presisjon.
Ett spørsmål mange vil stille om dette, og det gjelder særlig for fans av originalspillet til PS4 (uten VR), er hvordan dette passer sammen med det første spillet. Vel, mens du beveger deg gjennom banene ser du konstant referanser til originalspillet, og du kan også se korte glimt fra selve spillet i øyekroken til tider. Når det er sagt er dette veldig langt unna å være en oppfølger til Until Dawn. Dette er heller et sidespor som låner elementer fra originalspillet til buk som pynt i en absurd fornøyelsespark.
Og det er ikke nok her til å juble skikkelig. Det er for mange elementer som rett og slett ikke klarer å hverken skremme eller å engasjere på annet vis. Opplegget er ganske enkelt for simpelt, der man sitter fastlåst hele veien og kun sikter og skyter. Vi savner meningsfull interaksjon som kunne hevet opplevelsen til et annet nivå, et nivå med flere strenger å spille på. I stedet har vi blitt servert en slags mellomting mellom skrekk og skyteaction, og begge deler klarer å engasjere kun tidvis. Hvis dette hadde vært skumlere hele veien hadde det vært en annen sak, men den gang ei. Alternativt kunne de droppet skrekken og heller fokusert på flere hektiske skytesekvenser der man desperat fyrer av i alle retninger for å holde seg i live. Begge deler kunne ha funket, hvis det hadde blitt rendyrket.
Hvis du er på utkikk etter et VR-skytespill og ikke har noe imot en fastlåst opplevelse, skal vi ikke påstå at Until Dawn: Rush of Blood umulig kan treffe godt hos deg. Det finnes moro å ha her, men du får ikke en helstøpt opplevelse til de nye brillene dine. Dette er ikke noe du får mareritt av, slik gode horror-spill på en måte skal, og vi var lei lenge før rulleteksten kom.