Until Then

De siste par årene har vi sett flere spill dukke opp fra land og territorier vi vanligvis ikke forbinder med spillbransjen i like stor grad. Fra det franske stillehavsterritoriet Ny-Caledonia fikk vi i fjor vakre Tchia, Malaysia har gitt oss The Company Man, og Indonesia har servert to herlige kafésimulatorer i Coffee Talk-serien og fjorårets oppvekstfortelling A Space for the Unbound, for bare å nevne noe. Det herlige med den stadige økende variasjonen er at det skaper et mangfold av spillopplevelser som samtidig gir oss en smakebit av land og kulturer som ikke er like kjent for mange av oss.

Until Then føyer seg inn i rekken av indie-titler fra relativt små land i spillsammenheng. Med utgangspunkt i Filippinene serverer utviklerne oss en oppveksthistorie satt til 2014 hvor en gruppe tenåringer ikke bare må håndtere vanlige tenåringsproblemer som skole, lekser, prestasjonspress og forelskelser, men også langt mer alvorlige situasjoner som naturkatastrofer, problematiske familierelasjoner og mystiske visjoner av det tilnærmet paranormale slaget. Alt dette er opplevelser som skyller inn over Mark, vår femten år gamle hovedperson som bor alene i en filippinsk storby mens foreldrene jobber i utlandet (en ikke ukjent problemstilling for flere unge i Sørøst-Asia). Selv om Marks utfordringer til å begynne med kan virke både hverdagslige og nokså ubetydelige, tar historien hans en ny vending når forekomstene av déjà vu blir stadig hyppigere og minner begynner å bli upålitelige.

Med store naturkatastrofer og en følelse av verdens ende som bakteppe for denne tenåringshistorien har Until Then noen likhetstrekk med fjorårets A Space for the Unbound, men i dette tilfellet føles historien dessverre ikke like spisset eller tydelig i sin visjon. Det er vanskelig å få taket på hva utviklerne ønsker å formidle med denne fortellingen, ettersom den spriker i flere retninger og inneholder altfor mange lange og langtekkelige dialogsekvenser. Sistnevte er naturlig å forvente for et spill som toucher innom visuell roman-kategorien, men disse er samtidig avhengige av kløktig, presis og tydelig dialog for å holde på spilleren. Dialogen og historien i Until Then kan absolutt være god når den er på sitt beste. Ja, den kan til og med være rørende - men altfor ofte dras det hele ut i overkant lange samtaler som ikke føles som mer enn staffasje. I slike situasjoner er faren stor for at spilleren mister interessen og motivasjonen, og for et historiefokusert spill som Until Then er dette kritisk.

Selv om Until Then i veldig stor grad baserer seg på dialoger i historiefortellingen, brytes dette opp iblant på måter som bidrar til å variere opplevelsen. Noen ganger må du bryne deg på minispill med utgangspunkt i hverdagslige opplevelser, som å skaffe deg mat på en matbod eller delta som statist i et spøkelseshus (kanskje ikke helt hverdagslig for de fleste av oss), og jevnt og trutt foregår samtaler digitalt via meldingstjenester på Marks mobiltelefon. Begge disse eksemplene byr imidlertid på sine problemer. Minispillene forekommer nokså sjeldent, serveres som regel bare én gang per gjennomspilling og gir deg ingen instrukser for hvordan du skal gå frem, så her er det lite rom for prøving og feiling. Chattetjenestene fungerer på sin side greit nok, men å navigere på mobiltelefonen til Mark når han surfer på sosiale medier er langt ifra optimalisert for en håndkontroll, noe som naturligvis er problematisk for alle PlayStation 5-spillere. At mobiltelefonbruken også medførte tekniske feil som gjorde at spillet måtte startes på nytt igjen i løpet av testen gjør dessverre ikke inntrykket bedre.

Det betyr imidlertid ikke at Until Then er uten teknisk imponerende faktorer. Den grafiske stilen som møter deg er absolutt imponerende arbeid fra et såpass lite studio, hvor todimensjonale pikselerte rollefigurer vandrer foran høydefinerte voxel-bakgrunner med svært gode lyseffekter. Her er spillet en god demonstrasjon på hva som er mulig å få til i grafikkmotoren Godot, som mange indie-utviklere har begynt å snuse på etter fjorårets Unity-furore. Problemet er imidlertid at sammenblandingen mellom rollefigurer og bakgrunner ikke alltid er like smertefri, slik at enkelte scener er preget av fall i bildefrekvens og hakkete animasjoner når Mark beveger seg frem og tilbake i rommet. Dette skaper ikke bare et ubehag, men kan også forstyrre deg i enkelte minispill når bakgrunnene plutselig skifter, noe som for eksempel forekommer i ett av piano-minispillene.

Ubehag er også noe som kan forekomme av den konstante vuggingen til alle rollefigurene. Until Then er langt ifra det eneste spillet preget av at personer beveger seg hele tiden, men når alle gjør det like mye og i like høyt tempo som det vi ser her blir det hele fort ikke bare distraherende, men også noe som kan gi en følelse av reisesyke. Dette er dessverre med på å ødelegge den ellers vakre visuelle presentasjonen.

Until Then har mye godt for seg, og det er ingen tvil om at denne historien vil treffe noe hos flere spillere med sin interessante fortelling, stilige visuelle presentasjon og den vakre musikken (som det dessverre er altfor lite av). Samtidig preges det også av en historie som spriker i litt for mange retninger, langtekkelige dialoger og tekniske problemer. Selv om Until Then er et spill som krever flere gjennomspillinger for å komme frem til den virkelige konklusjonen, er det dessverre en høy risiko for at mange spillere vil falle fra underveis.