Valkyrie Profile 2: Silmeria

Valkyrie Profile 2: Silmeria er oppfølgeren til Valkyrie Profile, som kom ut til Playstation i 1999 i Japan, og i 2000 i USA. Spillet ble også portet til PSP sommeren 2006. Valkyrie Profile 2: Silmeria hører trygt og godt hjemme i sjangeren rollespill, og er så erkejapansk som du kan få det, til tross for sterk inspirasjon fra norrøn mytologi.

I Valkyrie Profile 2: Silmeria befinner vi oss før det første spillet. Her møter vi Alicia, kongedømmet Dipans unge prinsesse. Hun har blitt sendt i eksil fordi hun snakker med en stemme inne i hodet sitt. Den tilhører Silmeria, en valkyrie som har forlatt Valhall og Odins tjeneste, og som nå støtter menneskene. Alicia får høre at kongen av Dipan planlegger å gå til krig mot gudene i Valhall, og begynner på en lang reise hjem. Silmeria ønsker å støtte Dipan i kampen mot Odins tyranniske styre.

På veien til Dipan påkaller Silmeria flere einherjar, åndene til avdøde krigere i Valhall. Disse, samt et par andre spillfigurer du møter på veien (noen kjenninger fra det første spillet), blir med på Alicia og Silmerias reise.

Både plott og spillfigurer er typiske for Square Enix, med en sjenert ungjente i hovedrollen. Personlighetsforandringen når den mye tøffere Silmeria overtar, er likevel bare passelig interessant, for også hun kjenner vi igjen fra utallige japanske rollespill. Krigerne som vi får med oss på laget har ulike typer personligheter, som kommer godt frem i dialogen, men verken de eller hovedpersonene, er originale nok til at de gjør noe dypt inntrykk.

Historien og plottet drar ikke spilleren inn, engasjerer ikke. At handlingen er like rett som en linjal, gjør det ikke bedre. Mens du sitter og spiller Valkyrie Profile 2: Silmeria, tar du deg ofte i å lure på hvorfor du gjør det.

Spillmessig er Valkyrie Profile 2: Silmeria originalt, selv om det har elementer som minner om andre Square Enix-spill. Omgivelsene er tredimensjonale, men spillverdenen kan kun sees fra siden. Dermed blir interaksjonen med omgivelsene, med unntak av kamp, sterkt begrenset.

Før kamp, velger du mål ved å bevege deg i dybderetningen. Da er det mulig å overraske fiender bakfra og få inn det første angrepet. Men så snart du begynner å slåss, går kameraet tilbake til sin vante, sidestilte posisjon.

Kampsystemet er oppfrisket siden Valkyrie Profile: Lenneth, og deler noen likheter med Vagrant Story, andre med Final Fantasy. Du setter spillfigurene til ulike knapper og trykker på knappene under kamp. Da utfører spillfigurene et visst antall angrep, avhenging av hvor mange angrep våpenet deres kan gjøre. Spillfigurene kan slåss samtidig, og mens de er delt opp i grupper. En måler som viser hvor mange handlinger du har igjen i runden, synker for hvert angrep. Når fienden har angrepet, fylles måleren opp igjen.

Våpen, rustning og ulike gjenstander som øker spillfigurenes egenskaper, settes ut på spillfigurens kropp. Når flere gjenstander med de samme egenskapene settes sammen, gir de en sterkere effekt og skills. Våpen og andre nyttige gjenstander kan lages av delene fra falne fiender, så her er det mange muligheter for hjemmelaging. Det er også nødvendig, siden fiendene raskt blir sterke utover i spillet, og områdene du kan utforske, er relativt få.

Utviklerne satset for mye på grafikken i forhold til plottet, for grafikken er vakker, ingen tvil om det. Typisk for Square Enix-spill, er videosekvensene generøst mange og lange. Bildene er fulle av flotte detaljer, med en lyssetting som enkelte steder minner om den i Vagrant Story, og har noen virkelig spektakulære kostymer.

Av og til oppstår magien som vi kjenner så godt fra Final Fantasy-spillene, som når hvite blondegardiner beveger seg sakte i en varm nattebris fra en åpen dør i måneskinn, eller når vi ser langt ut mot havet fra en frodig, gresskledt eng. Men grafikken klarer ikke å kompensere for den uengasjerende og lineære handlingen, eller gjøre den mer interessant. Grafikken sliter også med framerate når den skal vise frem glitter-og-stas-angrepene til alle fire spillfigurene under kamp.

Valkyrie Profile 2 har et interessant kampsystem som gir rom for mange muligheter, og en vakker grafikk som passer perfekt til anime-stilen på spillet. Men spillet mangler det aller viktigste, nemlig en engasjerende fortelling og spillfigurer som klistrer spilleren til skjermen. I stedet blir du sittende å lure på hvorfor du gidder å spille spillet, og det er katastrofalt for et rollespill som baserer seg så mye på oppgradering av spillfiguren som her.