Vampire: The Masquerade - Bloodhunt

Battle royale er en snodig sjanger. For bare noen år siden virket det som om hver bidige franchise under solen ble adaptert inn i den, og helt ut av det blå stoppet det opp. De er en sjelden sort i 2021, noe som gjør adapsjonen til World of Darkness-universet desto mer uvanlig.

For det er nøyaktig det Vampire: The Masquerade - Bloodhunt er. En battle royale. Den typen hvor man sperrer en utsultet vampyr inne i Praha for å slakte seg frem til seier. Det følger de vanlige battle royale-reglene, og dermed er det ikke stort mer å rapportere om på den fronten. Men for å skille seg ut fra sine konkurrenter inneholder kartet NPCer, vampyrer som kan klatre fritt opp langs bygninger, og et sortiment av vampyrarketyper å velge mellom med unike evner og ferdigheter.

Disse særtrekkene illustrerer påvirkningskraften som World of Darkness-spillene har hatt på denne lanseringen. Under prøvespillingen fikk vi også muligheten til å snakke med utviklerne fra Sharkmob og vi spurte hvordan Bloodhunt faktisk er knyttet til World of Darkness.

«We are in every sense of the word, true to the Vampire: The Masquerade universe,» fortalte Martin Hulbtberg, kommunikasjons og IP director ved Sharkmob. «This has been done in collaboration with the brand team at Paradox, and actually developed at the same time as they closed the development of V5, version 5 of the core rule books that were released a couple of years ago. We're very much integrated with the entire lore and fabric of that game, and when it comes to archetypes, gameplay comes first.»

Ikke bare kan du plyndre nivået for våpen og utstyr (hver og en skapt for å gjøre deg til en mer skikket kjemper,) men du kan også livnære deg av NPCene, i sann vampyrånd. De fleste kommer bare til å gi deg helse, men noen har sjeldne blodtyper, og når du sluker i deg en stakkar gir det deg hendige bonusevner, som en liten økning i helsegenerering eller kortere cooldown for evnene dine. Haken er at du, slik tittelen Masquerade tilsier, må opprettholde fasaden, og dersom du blir oppdaget mens du spiser blir du en synlig markør på kartet, og andre vampyrer kan da jakte på deg.

Vi spurte regissør Craig Hubbard om hvordan dette systemet endrer dynamikken som allerede ligger i battle royale-sjangeren, og han sa «essentially, if you're seen feeding, if you kill a civilian, you become bloodhunted, so you are visible to enemies. Even if you do minor infractions, like if you use your abilities in front of a civilian, you'll show up on the mini-map. You'll have to make decisions about what you are willing to risk.»

Hva bevegelsesmekanikkene angår, vil du i Bloodhunt kunne navigere deg rundt veldig fritt, som i praksis betyr å enten slentre gatelangs, eller klore deg opp langs en bygning som en rabiat Spider-Man. Man kan derimot ikke gå inn og ut av bygninger, men til gjengjeld er det ingen overflater man ikke kan klatre på. Hubbard forklarte bakgrunnen for denne spillmekanikken, og sa: «it's really the traversal that I think is the most different from other games." Han fortsatte: "there's no obstacles, and I think that changes the dynamic about how you not only think about your targets, but how you think about threats.»

Alle førnevnte evner er tilgjengelig for enhver vampyr, men der Bloodhunt nok en gang skiller seg fra mengden er hvordan det introduserer arketypene. I pre-alpha-utgaven av spillet vi fikk tilgang til var det tre vampyrfamilier, hvor hver familie hadde to varianter. Hver arketype har ulike spillestiler, for eksempel Brute og Vandal, som foretrekker å stupe inn i kamp; nevene først, spørsmål etterpå, mens Muse og Siren brukte smidighet og støtteevner for å holde ut i kampsituasjoner.

Hver arketype kommer med helt unike evner og ferdigheter. Vår favoritt var Muse, som kan teleportere over avstander ved bruk av en slags spektral projeksjon, i tillegg til å ha en evne som lar dem lege seg selv og andre dersom lagkamerater er i nærheten. Saboteur, derimot, har en evne som gjør dem usynlige, og gjør seg hendig dersom man er i ferd med å tape og må stikke av. Ferdighetene definerer karakterene og det spillmekaniske, men det er ikke så påtrengende at det fjerner noe fra kjerneopplevelsen i battle royale-sjangeren, som er å løpe i full fart og skyte ned hva enn som kommer i veien.

Som nevnt er dette et battle royale, og et gratis i så måte. For at det skal være lønnsomt har Sharkmob kommet på to måter for å tjene penger; den første et 'vanity system,' mens den andre vil være sentrert rundt battle pass, og begge vil la deg utstyre karakteren slik du ønsker. I motsetning til Call of Duty: Warzone eller Apex Legends, hvor du kan endre på spesifikke karakterers utseende, vil Bloodhunt la deg endre karakteren selv, ved å gi deg muligheten til å endre kjønn, hårfasong og farge, hudfarge og klær. Hubbard sa om dette at: «there's something about being able to create a custom character that expresses your taste and your style, and here you've got six characters you can each customise.»

Vår erfaring med spillet er at det er langt mer hektisk enn det vi så for oss. En runde varer som regel rundt et kvarter, og selv om man får en langsom begynnelse vil man ofte slåss for harde livet jo mer den sikre sonen krymper. Det spillmekaniske føles særlig engasjerende, selv med de vanvittige bevegelsesmekanikkene, beholder slåsskampene følelsen av spennende konkurranse.

Den største bekymringen bunner i at dette er et battle royale-spill. Sjangeren er, som kjent, brutalt konkurrerende, og ofte har spill store problemer med å holde tritt med allerede etablerte kjemper, noe vi tror Vampire: The Masquerade - Bloodhunt kommer til å erfare etter hvert. Det spillmekaniske er likevel morsomt og viste en viss dybde i sitt design, men kan det holde følge med Fortnite, Call of Duty: Warzone og Apex Legends og likevel lykkes? Det er en bekymring, men tiden vil vise.