Vanquish

Det begynner så bedagelig i et hvitt og sterilt Star Trek-rom. En manga-stereotyp av en offiser og hans sylskarpe lolita-assistent forklarer at jeg må trene. Sam Gideon står midt på gulvet i sin skinnende hvite hightech-rustning, og forklarer at han på ingen måte trenger denne treningen. Nesten med en gang jeg er ferdig med øvelsen og trykker på startknappen, slutter jeg meg til øverstløytnant Robert Burns og Bravo Company i en kaotisk kamp mot onde ultranasjonalistiske roboter. Man skulle tro en hånd krøp ut av skjermen og dasket meg hardt. Hva i alle dager var det som skjedde?

Svaret er Vanquish, det mest hyperaktive spillet jeg noensinne har testet, et spill der det avløses mer enn hundre skudd i sekundet og nervene står i spenn selv etter noen korte minutter i felten. Jeg blir fysisk sliten av å følge med. Det er lett å skjønne at Vanquish er et japansk actionspill - alt er hurtigere og smidigere enn i noe vi har sett fra Vesten. Tenk deg Gears of War etter 10 kopper kaffe, med et så beinhardt radarpar at selv Marcus Fenix og Dom Santiago framstår som lite annet enn Jehovas vitner med aktivt medlemskap i Speideren.

Vanquish er det første spillet fra Shinji Mikami siden han forlot Capcom til fordel for sitt egenopprettede Platinum Games. Dette er ikke bare mannen bak Resident Evil-serien, men også bidragsyteren til Viewtiful Joe, Devil May Cry og Ace Attorney-serien.                    
Vanquish foregår i en nær fremtid, der USA kriger med Russland og dets eksentriske og vanvittige diktator. Beistet har kokt vekk San Francisco fra jordens overflate med en god porsjon mikrobølger, og det er Sam og hans marinesoldater som skal innta og destruere det store romvåpenet før den gale russeren retter pekeren mot New York.

Løsningen er, som alltid, å slåss. Fienden formelig velter innover meg i en ustoppelig strøm, oppsatt på å tømme våpnene sine i retning Sam Gideon, lett geleidet av mindre og mer enorme bosser. Hadde det ikke vært for Sams drakt, ville Skjebnen vært skrevet før det første skuddet. Den lar meg sakne ned tiden ved behov, skli langs bakken på knærne og bære en mengde hardtslående kruttpakker i ryggsekken. Arsenalet oppgraderes til stadighet, noe som gjør at våpnene stadig er like morsomme å bruke.
Fiffig nok kan våpnene oppgraderes uten å rote rundt i spillets menyskjermer - det hele skjer sømløst under spillets gang, både gjennom erfaring og oppdirking av forskjellige bokser under spillets gang.

Jeg har falt pladask for Vanquish. Shinji Mikamis nyeste spill er et fyrverkeri av store romskip som krasjlander på skotuppen din, 20 meter høye mekaniske monstre som sprenger alt innen synsvidde og tusentalls med roboter som dusjer deg med kuler fra sine mange stasjonære våpen. Alt på samme tid. Man slutter aldri å nyte det utsøkte arbeidet med grafikken, eller å la seg imponere av det totale forsinkelsesfraværet i bildeoppdateringen. Visst er stemmearbeidet helt bedrøvelig dårlig, med figurer som nærmest definerer ordet stereotyp, men samme det - lynhurtig og knallstram action utloves.