"Dette er MIN historie, fortalt på MIN måte! Meg! Meg, meg, meg!"
Bare et minutt inn i serien høres det mer enn åpenbart ut at dette er et forfengelighetsprosjekt for The Office-skuespilleren Mindy Kaling, som har satt seg i skoene til Scooby-Doo-karakteren Velma for å gi franchisen litt mer attitude. Det er akkurat det den familievennlige Hanna Barbera-thrilleren trenger i dagens smertefullt kyniske humorklima: sex, nakenhet, tankeløs vold, grusomme karakterer, kynisme og narkotika. Kaling ser imidlertid ikke ut til å ha forstått at animerte voksenprogrammer er mer enn bare blod, bryster og brutalitet, og spinoff-serien Velma er et tap for alle involverte.
Velma er en slags opprinnelseshistorie om skolemord som til slutt vil handle om dannelsen av den ikoniske mysteriegjengen - minus Scooby selv, som antagelig ble avlivet i et skur for å skåne ham for Kalings målgruppeforvirrede metahumor. Hvem er målgruppen for dette makkverket egentlig? Rick & Morty-fans vil ikke røre dette etter å ha nådd skarpere metanivåer i seks sesonger nå, og Scooby-Doo-fans vil mest sannsynlig kaste opp fra kvalmen showet induserer. Muligens er målgruppen sadister og Mindy Kaling selv, som får et slags sykt kick av å fornærme publikum og fans på alle mulige måter.
Som et show viser Velma for det meste hvor mye manusforfatterne elsker lukten av sine egne fjerter. Hvert 30. sekund bombarderes seeren om hvor selvbevisste forfatterne er om popkulturelle troper, mens de selv bedriver den mest fantasiløse rebooten i verdenshistorien. Serien er tydelig klar over identitetspolitikk, men er også åpenlyst stereotypisk, med hovedpersonen som stadig dømmer andre basert på deres hudfarge og sosiale status. Stakkars Fred, som var en av de mest elskede karakterene i franchisen, har blitt omgjort til en bortskjemt drittunge med mikropenis.
Det er overhodet ikke noe vidd i den smålige humoren, med sarkasme dryppende som en urindynket madrass og karakterer enten fremstilt som hjerneskadet sagflis eller brutale psykopater. Det er tydelig at Velma har hentet mye inspirasjon fra den animerte Harley Quinn-serien, som klarte å være både "edgy" og subversiv på akkurat den rette måten. Skaperne av Velma har imidlertid ikke fått muligheten til å fortelle noe med glimt i øyet, og det som skal være provoserende føles ganske desperat, slitent, trist, utafor og patetisk.
Velma ønsker å sjokkere, men befinner seg i et allerede overmettet marked av voldelige voksenanimasjoner om kyniske drittsekker. Det eneste jeg ikke har noe imot er animasjonen, men selv den kan føles like sjelløs til tider som det råtne manuset. Hvis du har lyst til å se en "voksen" versjon av Scooby-Doo, kan jeg i stedet anbefale den fullstendig vridde Mike Tyson Mysteries med Norm MacDonald som en frekk due, eller hvorfor ikke bare sjekke ut Harley Quinn-serien? Bare se hva som helst annet enn Velma, for det er ingenting å hente her, annet enn flat, barnslig sjokkhumor.