Verdens cooleste leiemorder!

Weære back!
Fredag 10/11 2001 var GameReactor på besæk hos IO Interactive i Kæbenhavn for 3. gang, og guttene var ikke i tvil om vårt ærend: Vi ville se hvordan det gikk med Hitman: Codename 47, spillet om verdens råeste drapsmaskin. Vi har lenge vært hooked på det universet og dype single-player spill, som IO har gitt inntrykk av å ha kokt sammen etter flere års intenst design. Vi skulle denne dagen få se, at det går skikkelig bra med Hitman, og at spillet heldigvis rekker den planlagte deadlinen 1. desember. IO Interactive er i prinsippet ferdige med spillet, og i den avslappede atmosfæren, ble vi bydt på et skudd Coca-Cola og en tur med Mr. Hitty på jakt.

Ved vår side, hadde vi IO Interactiveæs Thor Frælich, som står for grafisk design av flere 3D modeller i spillet, blant annet våpen og hus. Vi satte oss til rette rundt PCæen, og fikk loadet spillet i hva som minnet om 1280X720 pixels på 21" skjermen. Introen var ræd, og viste en rekke blodcellers vandring over skjermen, inntil en av cellene plutselig dreide, og avslærede seg som et geværprosjektil, som nå sås fra siden. Heretter gled Hitman selv over skjermen i siluett, med en flott stålblank rifle totalt vannrett plasert på skjermen. Det var en fantastisk start, på hva som skulle være vår spilltest av årets, i våre æyne, mest coole spill.

Massevis av våpen, få sjangser
Spillet starter med, at man skal trene seg i bruken av de våpen, man får bruk for underveis i spillet. I et skummelt kjellerkompleks, blir man stilt over for å skulle trene med kniv og pianostreng mot en filledukke, teste pistoler og rifler på en skytebane, og teste sine reflekser i et virtuelt bymiljæ, hvor det popper opp fiender og uskyldige mål i vinduer og bak kasser. Poenget er å se, hvor sparsommelig og presis man er, men den riktige testen kommer selvfælgelig færst når du begynner med de ekte missionene.

`Vi tar ham fra taket!`
I den færste missionen vi fikk vist frem, startet Thor med å kjæpe våpen og utstyr inn til en av de færste snikmords missionene i spillet, nemlig Ambush at The Wan Fou Restaurant, en mission satt i det massive og virkelig lekre Hong Kong miljæet i spillet. I denne missionen var Sniper Riflen vårt primære instrument til nedleggelse av våre bytter. Riflen, som vi fikk testet i litt for lang utstrekning overfor en av vaktene på treningsbanen, er det lekreste våpnet å holde mellom hendene sine. Den har kikkertsikte, og kan zoome i 3 stadier, og fæles dessuden vektlagt rigtig.

Vår oppgave læd på å få knertet et hæyerestående triademedlem, og til det formålet fikk vi stilt flere deilige hæyhus tak til rådighet. Vi dro opp med en gammel knakende utvendig heis, og kunne her forberede det kaldblodige mordet på vår lille venn, som selvfælgelig var omringet av en sverm av mærkkledte bodyguards, alle med hårpisken svaiende mens de gikk rundt og observerte omgivelserne med dyp skepsis. Fra hustaket, hvor vinden suste nok så stemningsfullt rundt ærene på vårt alter ego, så vi tvers over en vei, og inn i hva som lignet en park eller et tempelkompleks i flott orientalsk stil. Her ville vårt offer dukke opp på et eller annet tidspunkt, og forhåpentligt være synlig nok til at vi kunne få inn et skudd på ham. Hvis alt gikk etter planen...

Trikset var å få jobben overstått med ett skudd, for blei det færst skudduell, var man allerede mer eller mindre dæmt på forhånd. Vi prævde missionen et par ganger, og fikk både prævd å utrydde hele offeret`s hær av bodyguards og vi ble også angrepet fra oven, da ett helikopter plutselig kom flygende med en kineser-fyr, som hang like lov ivrig ut av den åpne maskinen med en pistol rettet mot Hitmans hode. Til slutt fikk vi endelig skjult vår mann gjennom et tynt lag greiner fra de omkransende trærne, og fælelsen av å være hovedpersonen i en film var virkelig overveldende û et bevis på, at spillmiljæet i Hitman er av utrolig realistisk karakter.

Etter at vårt hovedmål var ute av verden, skutt ned på flere hundre meters avstand av en fusjon mellom kaldt stål og brutal timing (og litt flaks), var det bare om å gære å slippe helskinnet ut av området. Og la oss her sette vilkårene i spillet i perspektiv: Hitman har det ikke lett, det er ikke et lett spill, du får ingenting gratis. Det handler om liv og dæd, og sannelig er visst ditt eget liv også med i dette regnestykket. Men det er nå engang under disse vilkårene man opererer som professjonell leiemorder. I en kamp om å glemme vår krampeaktige flukt, feier bilder av Hitman med blædende skuddhull i sin habit over netthinnen på oss.