Verdun (PS4)

M2H Game Studio og Blackmill Games kunne nok valgt et bedre tidspunkt å slippe sitt skytespill fra første verdenskrig til PS4 på. At spillet blir tilgjengelig samme dag som Battlefield 1-betaen, er uheldig for den nederlandske utviklerne. Begge spill skildrer tross alt den samme tidsepoken, og skyggen til Battlefield-serien er naturligvis stor.

Ved oppstart av Verdun, som har fått navnet sitt fra slagene ved Verdun i 1916, forventer jeg ikke at spillet skal være like vakkert som det vi har sett fra promovideoene til nevnte Battlefield 1. Det er en langt mindre utvikler som står bak dette, og prisen på 169 kroner i Playstation Store (127 kr. Playstation Plus-kunder nå i starten) vitner om noe mer nøkternt enn giganten fra EA og Dice.

Likevel gir jeg meg i kast med spillet, og som alltid i denne type spill ønsker jeg å starte med en slags opplæringsdel (tutorial) eller en single player-modus. På den måten kan jeg venne meg til kontrollene før jeg går over til delen FPS-spill normalt er laget for i nyere tid, nemlig flerspilleren.

Opplæringsdelen i Verdun er begrenset til syv hjelpekort som beskriver litt om hvordan ting fungerer, men på langt nær nok detaljer til at man egentlig skjønner så mye mer ved fullføring. Derfor bestemmer jeg meg for å være min egen læremester, og heller løse ting på egenhånd offline. Begrensningene til spillet møter meg imidlertid på nytt ved valg av modus. "Squad Defense" er eneste valget man har, hvor man skal stå i mot bølger med motstandere som kommer mot deg. Hvorfor det heter "Squad Defense" når det er en singleplayer-modus, er litt vanskelig å forstå. Her er jeg nemlig overlatt til meg selv mens jeg kjemper alene mot sinna soldater i hopetall.

Mekanikkene for hvordan man sikter, skyter, kaster granater og tar på seg gassmaske er enkle å forstå på kort tid. Å vite hva de forskjellige bataljonene og kompaniene er og gjør, er derimot en større utfordring. De amerikanske marinesoldatene, med roller som Sergeant, Specialist og Base of Fire, klarer jeg til en viss grad å forstå hva betyr. Utfordringen kommer ved de tyske, belgiske og franske styrkene. Jeg hadde to uker tysk på ungdomsskolen som valgfag, og der var dessverre ikke roller i det tyske militæret pensum.

Når jeg endelig finner ut hvilken klasse jeg skal velge, går jeg til frontlinjen for å kjempe med mine brødre i kamp. Konseptet med å presse det andre laget bakover er det jeg hadde gledet meg mest til med dette spillet. Å jobbe sammen som et lag for å overvelde motstanderen, er noe jeg har savnet tilgang på etter overgangen til konsoll. Red Orchestra ga meg dette på PC, men det er beklageligvis ikke tilgjengelig på konsoll enda.

Mer forvirret på en slagmark enn i Verdun er det imidlertid lenge siden jeg har vært. Ikke bare hopper soldatene foran meg frem og tilbake som forvirra høns, man kan også skyte gjennom hverandre. Faktisk kan man til og med gå gjennom hverandre! Jeg hadde ikke de store forventningene til spillets grafikk eller teknikk, men det som møter meg her er skremmende. Ifølge poengtavla er det ingen som sliter med nevneverdig tilkoblingsproblemer, og ping ligger på rundt 30-40 i gjennomsnitt. Det er bra til å være multiplayer på konsoll. Likevel er det generelt dårlig flyt i hele spillet og det opplevelsen kan minne om et gammelt Playstation-1 spill som hakker.

Dårlig grafikk og urealistiske bevegelser kunne jeg likevel overlevd fint med når spillet koster mindre enn en cheeseburger-tallerken på det lokale gatekjøkkenet. Det at spillbarheten forsvinner totalt som følge av dårlig flyt, og ikke minst dårlig oversikt over hvor man bør gå, er derimot vanskeligere å godta.

Er man så heldig at man går riktig vei og til slutt møter på noen fiender, er det heller ikke veldig lett å vite at det faktisk er fiender man møter. Det er ingen klare indikasjoner på hvem som er fiende og hvem som er vennlig. Når du stiller siktet ditt rett mot personen ved siden av deg kommer det opp en indikator dersom dette er en vennlig soldat. Ellers må man bare gjette seg til om personen som kommer stormende mot deg vil gi deg en klem eller ei kule i panna. Heldigvis er "friendly fire" deaktivert totalt, slik at man i hvert fall ikke kan skade medspillere. Samtidig bruker man unødvendig mye ammunisjon på å skyte venner for sikkerhetsskyld.

Samarbeid var i høysetet da jeg leste om Verdun på forhånd. Endelig et spill for folk som faktisk liker å samarbeide, tenkte jeg, i håp om at rambo-spillere heller ville gå for CoD eller BF. Så feil kan man virkelig ta. Lagarbeid virket å være et fremmedord i alle kampene jeg prøvde meg på. Ikke nok med det, ved rundeslutt tok ikke spillet høyde for at spillere forlot det ene laget. På et punkt var vi defor kun tre spillere, i tre forskjellige squads, på den ene siden. Det andre laget hadde fire fulle squads. Med andre ord hadde de et overtak på 16 mot 3, uten at spillet gjorde noe for å utligne denne forskjellen.

Rimelig skuffa spør jeg en kamerat om han gidder å bruke snaut 130 av sine hardt opptjente kroner på å bli med meg i krigen. Kanskje dette faktisk kan være morsomt hvis man er flere kjente som samarbeider? Da vi endelig kom inn på samme server, som i seg selv var et lite mareritt å få til, opplevde vi de samme problemene som jeg hadde hatt tidligere.

Jeg innså da at det ikke bare var udugelige fjortiser som fylte slagmarken, som ville kjøre på alene uten å tenke på lagarbeid. Grunnen til at det ikke finnes mer lagarbeid, er rett og slett fordi spillet gjør det vanskelig å oppnå. Det er nemlig kun laglederen man kan spawne på, og i tillegg fungerer dette som det skal bare omtrent hver tredje gang. Dette skaper masse frustrasjon alle de andre gangene, når man må løpe over en vill slagmark for å komme seg til gruppen sin.

Mine kamerater og jeg gledet oss til Verdun. Det var en feil av oss. Nå sitter jeg igjen med dårlig samvittighet og en trang til å spandere et par utepils på kompisen min, som brukte pengene sine på dette spillet bare for å avinstallere det noen få timer senere. Alt på grunn av meg.