Vi har prøvd Little Nightmares

Vi hadde enkelte tanker som ble sittende i hjernebarken etter den korte, men veldig oppslukende demoen av Tarsier Studios' Little Nighmares på Gamescom i år. De må ha jobbet mye med å ta opp lyden av kjøtt som treffer metalloverflater, og hva er greia med skoene?

Little Nightmares kan minne om spill som Limbo og Unravel i gameplayet, men det lar deg også utforske mørkere kriker og kroker. Det fokuserer mer på det skumle og har sitt helt eget særpreg. Det er et spill som krever din fulle og hele oppmerksomhet, idet du forsøker å unnslippe den merkelige undersjøiske komplekset kjent som The Maw.

La oss starte på begynnelsen, ettersom vi har hatt dette spillet på radaren vår en stund. Det første vi hørte var at skaperne av Little Big Planet Vita var igang med noe nytt, og før vi fant ut at de jobbet med Tearaway Unfolded, fikk vi vite at de hadde mottatt tilskudd for et prosjekt kalt Hunger tilbake i mai 2014. Deretter skulle det gå en stund før en avtale mellom Tarsier og utgivergiganten Bandai Namco ble tegnet, og spillet endret tittel fra Hunger til Little Nightmares.

Da vi møtte de utsendte fra det svenske studioet på Gamescom fortalte de imidlertid at spillets røtter strekker seg vesentlig lengre enn 2014. Faktisk er dette atmosfæriske spillet noe har ønsket å lage lenge. Det er de har puslet med helt siden selskapet ble dannet i 2004.

- Vi har jobbet med dette spillet i et par år nå, og endelig har vi noe vi kan vise frem som er fantastisk, kommenterer Tarsier-medgrunnlegger Andreas Johnsson. - Men for noen av oss som har jobbet hos Tarsier i mer enn 10 år er spillet større enn som så. Det er grunnen til at vi grunnla selskapet.

Når det er sagt var det et spill kalt The City of Metronome som var det første prosjektet Tarsier prøvde seg på. Det ble aldri lansert, men ble beskrevet som et eventyrspill med lydbaserte gåter, som hadde en visuell stil lignende den man finner i Tim Burton-filmer:

- Hvis du sammenligner dette [Little Nightmares] med The City of Metronome som vi presenterte for ti år siden, er det en fullstendig annerledes opplevelse. Samtidig kan man fortsatt se at begge deler er Trasier, skyter Johnsson inn.

Han har naturligvis rett. Little Nightmares er ikke samme type spill som The City of Metronome. Det passer heller til sjangeren vi kjenner som 2,5 D-plattformspill. Det har fokus på gåteløsing og sniking, og både omgivelsene og lyddesignet er noe utenom det vanlige. Det minner oss ikke om Tim Bruton, men det har en utrolig kul blanding av søtt og skummelt.

Spillet har også adoptert noe fra Little Big Planet Vita, som Tariser gjorde en ypperlig jobb med. De har bevart den naturlige følelsen av å berøre og flytte på gjenstander i miljøene, samtidig som de diverse teksturer på bakken gjør opplevelsen jordnær. Man kan se likhetstrekkene mellom spillene på disse områdene, selv om Little Nightmares naturligvis er et helt annet spill enn Little Big Planet Vita.

Hovedpersonen heter Six, og hun går kledd i en gul regnfrakk. Hvorfor vites ikke, og vi vet i det hele tatt veldig lite om henne. At hun ikke hører hjemme i det mystiske undervannskomplekset er imidlertid tydelig. Målet hennes er å utforske stedet for å finne en måte å unnslippe på. Reisen vil ta henne på kryss og tvers av hele The Maw, og sammen vil dere lære de slitte og stemningsfulle omgivelsene å kjenne.

- Det er et møkkete sted, forklarer designer Dave Mervik. <i>- For meg i hvert fall, indikerer omgivelsene at det som foregår har vært igang lenge. The Maw er ikke et skinnende nytt byggverk, men noe gammelt og slitt som har skjult seg under bølgene lenge. At mesteparten av komplekset er under vannet synes jeg også er spennende. Det gir alt sammen et forvrengt preg, selv om det er noe som primært holder seg i bakgrunnen. Det er som om hele komplekset gjemmer seg for omverdenen, og det synes jeg er veldig interessant.

I den korte demoen vi fikk prøve måtte Six finne veien forbi en kokk som så ut til å ha en forkjærlighet for å hakke kjøtt. Snike-systemet er enkelt og intuitivt, og går i hovedsak ut på å liste seg fra skygge til skygge når fiender ser en annen vei. Vi kom også over en gåte som var fordelt over flere trinn, som involverte å produsere tre pølser fra en kjøttkvern. Disse kunne deretter den vesle heltinnen vår kunne klatre i. Det var her vi virkelig merket arbeidet som er lagt ned i lyddesignet, ettersom alt høres utrolig autentisk og riktig ut. En kjøttbit som treffer metall lager en helt annen lyd enn en tilsvarende bit om lander i porselenet. Vi la dessuten merke til at dette mystisk undervannskomplekset har en overflod av sko, uten at vi er sikre på om dette vil påvirke historien videre.

Ikke desto mindre er vi veldig spente på fortsettelsen. Tarsier har kanskje puslet med dette i over 10 år, men de har ikke mistet sporet. Hvis du liker stemningsfulle plattformspill ligger dette an til å bli en sikker vinner.