Vi har spilt Sonic Frontiers på Gamescom, og det ser mye bedre ut

For meg var det Sonic Frontiers som lett ble dagens overraskelse under onsdagen på Gamescom forrige uke. Jeg hadde dessverre ikke anledning til å teste det ut under Summer Game Fest, men forventningene til spillet som jeg jeg hadde med meg til Tyskland kunne fått plass i kontaktlinseveska mi. Folk var harde i kritikken om at spillet virket tomt, usammenhengende og ustabilt, og det med rette. Den åpne verdenen som ga assosiasjoner til The Legend of Zelda: Breath of the Wild virket som en forferdelig kombinasjon, for der Link utforsket en organisk og livlig verden løp det blå pinnsvinet gjennom en livløs og tom ødemark. Med alt dette i tankene satte jeg meg ned med den nyeste PC-koden i Cologne og spilte spillets andre øy i rundt 45 minutter. Og det viste seg at tiden fløy.

Mer Mario Odyssey enn Breath of the Wild

Stedet kalles Ares Island. Du kommer til øya rundt fire timer uti spillet, og det minnet meg mye mer om Sand Kingdom enn Gerudo Desert. På den ene siden virker den nye PC-koden mer seriøs, solid og raffinert rent teknisk sett. På den andre siden fant jeg en rekke interessante og underholdende aktiviteter, til tider også noen virkelig morsomme øyeblikk. Jeg hadde ikke forventet noe av dette ut ifra det vi har sett tidligere.

I det utviklerne kaller en "open-zone platformer" (ser du hva de gjorde der?) må du befri Sonics venner fra Cyber Space, den digitale verdenen som truer med å sluke alt. Selv om du ser Amy Rose i de nye skjermbildene nedenunder, støtte jeg i mitt tilfelle på Knuckles som var fanget i et slags holografisk cyberspace, hvor han var både desorientert og led av hukommelsestap. Målet er å samle minne-objekter som vil stabilisere tilstanden hans og la ham unnslippe. For å klare dette er det mange ting i området du kan gjøre.

Det er verdt å merke seg at dersom du ikke har spilt dette før, vil det naturligvis ta litt tid å lære og huske de viktigste bevegelsene, noe som blir enda mer utfordrende etter hvert som du kjøper og låser opp flere evner ved hjelp av de søte Koco-skapningene. Det er avgjørende å holde et øye med utholdenhetsmåleren som tømmes når du skrur opp farten (R2), og du må være obs på at denne ikke bare gjelder for løping og flyvning, men også når du sklir på skinner. Dette var avgjørende for å slå en av fiendene. Kombiner dette med dukk, slag og andre angrepsressurser, og du ender opp med å lage en komborekke som blir krydret opp av nye angrep. En handling som du absolutt må lære deg å mestre er det såkalte Cyloop, en sirkulær bevegelse som minner om en hund som biter sin egen hale og lar Sonic aktivere gamle gjenstander, gjør fiendene bilsyke eller genererer noen ekstra ringer når ting blir for tøft.

Med oppvarmingen og treningen gjennomført begynte jeg å sparke rumpe og lete etter de 25 objektene til Knux. Du kan også fiske for å få tak i enda flere, men jeg fant ikke oasen i denne ørkenen. De rare fiskene er sandbaserte, inkludert en spektakulær og pansret sand-hai som sparket i gang en spesialkamp. Det er mange forhåndsskrevne sekvenser og QTE-er her, noe som blir gjentakende hvis du ikke slår den på første forsøk (noe som er umulig uten å styrke Sonics evner), men jeg må innrømme at de forhåndsbestemte kameravinklene var gode nok og at overgangen føltes filmatisk.

Jeg støtte på en Strider, en enda større pansret fiende omringet av ringer som jeg måtte gli gjennom for å "male" dem hvite mens jeg unngikk farer. Her er det to ting som er essensielle: Huske å øke farten med R2, og ikke glemme at du kan skifte mellom skinnene ved å vri stikka én gang eller bruke L og R (ikke gjør som meg, som forsøkte å hoppe manuelt mellom dem til å begynne med).

Utover disse fiendene fant jeg noen områder med plattformelementer og gåter, og disse virket ikke å være like langt fra hverandre som tidligere. Noen av disse utfordringene vil få deg hektet på ren trass helt til du endelig vinner belønningen, som for eksempel å perfeksjonere hoppene mellom rampene eller å sikte inn angrepene dine midt i lufta.

Når det blir natt vil ting endre seg, og i likhet med blodmånen i Breath of the Wild vil enkelte måner med jevne mellomrom få meteorer til å falle, noe som igjen aktiverer en spilleautomatmekanisme som øker belønningene dine. Dette er kult, men grafikken som følger med er plagsom under bosskamper.

På veien kan du i tillegg til å samle minnene til Knux også tjene Portal Gears ved å slå voktere, noe som også vil låse opp portaler som tar deg med til Cyber Space. Der har Sonic Team også lekt seg med ideen om minner og fortiden, noe fans vil se i form av tradisjonelle baner som er inspirert av hele serien, ettersom dette er pinnsvinets egne minner. For eksempel gikk jeg inn til nivå 2-1, som lignet ganske mye på legendariske Green Hill med et superraskt sideskrollende perspektiv. Det finnes imidlertid også 3D-baner som går tilbake til Sonic Adventure og lignende, og alle sammen har tidsutfordringer som gir deg muligheten til å tjene opptil flere medaljer.

Hva med grafikk og ytelse? Kunstnerisk sett passer cyber-konstruksjoner bedre inn i ørkenruin-tematikken enn i bildene vi har sett tidligere, så det hele føltes mer sammenhengende. Teknisk sett kjørte spillet for det meste greit, men det skal nevnes at plattformer og skinner som popper ut og inn bare noen meter unna ikke gir mening, spesielt med tanke på at tegneavstanden var god og resten av banen ble lastet inn i tide. De forhåndsskrevne hendelsene er som nevnt greie, men det er noen irriterende kameraendringer her og der. Det blir også spennende å se hvordan Nintendo Switch kommer til å takle det hele, noe jeg spurte Sonic Team-lederen Takashi Iizuka om i et intervju noen timer senere.

Når jeg uansett måtte skynde meg videre bar jeg med meg andre følelser da jeg dro enn da jeg kom, og nå kan jeg se for meg å spille dette hjemme når kalenderen viser 8. november. Det er for få plattformspill i denne stilen, og Sonic Frontiers' nyeste utgave var mye mer lovende. Selv om du ikke liker kamper føles de nødvendige for å gjøre ting mer variert, og det er riktig at dette er det mest komplekse systemet per dags dato med mange evner som kan låses opp. I tillegg er det nok av samleobjekter å finne, og jeg likte variasjonen og å bevege meg fra én ting til noe helt annet, samt treningsoppdragene. Jeg skulle gjerne spilt mer for å låse opp andre deler av kartet, selv om musikken og stemmene fikk meg til å ta av hodetelefonene litt før demoen var ved veis ende.