Medlemsinnlogging
Vi har spilt nesten tre timer av det kommende Edo-actioneventyret, som er fullt av forbannelser, oni og genma, og her forklarer vi hvorfor det skiller seg fra både Souls-lignende spill og hack-and-slash-spill.
"Hvordan skiller man seg ut blant dagens flom av mørke fantasy-action-RPG-er?
Spesielt når alle ser ut til å lage enten enda et «Hardcore Souls»-lignende spill eller
enda et prangende hack-and-slash-spill.
Vel, hvis du er Capcom, gjør du det du alltid har vært best på: du ser tilbake på din egen
historie og gjenoppliver en av dine sovende serier med en litt annerledes
vri."
"Vi forventer fortsatt at Devil May Cry 6 kommer før heller enn senere for de som lengter etter fart og
stil, men etter å ha tilbrakt nesten 3 timer med Onimusha Way of the Sword, kom vi frem til
at dette spillet egentlig ikke ønsker å konkurrere med noen av ytterpunktene, men i stedet
plasserer seg komfortabelt i midten.
Det er mye mer et actioneventyr.
Det er ikke så krevende eller metodisk som *A Soul's Like*, og heller ikke så hektisk som *Devil May Cry*
eller *Bayonetta*."
"Du kommer garantert til å dø ganske ofte, spesielt mot noen bevisst vanskelige
bosser, men det er en mye mer fokusert opplevelse der du stoler på sverdet ditt,
Oni Gauntlet og fremfor alt din egen dømmekraft.
Det har også personlighet.
Til tross for de mørkere temaene tar ikke spillet seg selv altfor alvorlig.
Miyamoto Musashi slenger ikke ut one-liners hvert par sekunder, men
det er nok humoristiske utvekslinger til å balansere det som ofte er en virkelig dyster
historie."
"Og ja, åpningen følger den klassiske japanske tradisjonen med å bombardere deg med
navn, fraksjoner og begreper på en gang, men når systemene har falt på plass,
blir det overraskende enkelt å følge med.
Musashi og hans rival Ganryu Sasaki bærer begge den samme forbannelsen: de må mate sine
Oni-hansker med Genma-sjeler.
Forskjellen er enkel: Ganryu har ingen problemer med å slakte uskyldige mennesker,
mens Musashi heller vil jakte på monstre."
"Det åpenbare spørsmålet er om helten vår til slutt selv vil gi etter for makten
.
Kampene virket lovende med en gang.
De vanlige fiendene kunne knapt vært mer generiske, men det er de større monstrene
som virkelig får spillets identitet til å skinne gjennom.
En av de første sjefene vi møter, var Daidara, dette bisarre vesenet som ser ut som en blanding av enhjørning
og villsvin, med enorme forhistoriske støttenner og personligheten til en
komisk birollefigur fra anime."
"Han roper stadig «lukter som Oni» før han stormer mot deg, men bak
vitsene lærer han deg to av spillets viktigste mekanikker.
For det første presise pareringer og avbøyinger som fullstendig endrer kampens gang ved å
tømme fiendens utholdenhet, og for det andre å kontinuerlig absorbere de blå og brune sjelene
fiendene slipper ut før de rekker å komme seg.
Kampen viste oss også at bosser kan ødelegge deler av omgivelsene og bruke
dem mot deg, eller omvendt."
"Utenfor kampene er det også overraskende mye variasjon.
Elementangrep lar deg sette deler av slagmarken i brann, Musashi beveger seg
gjennom verden med stor smidighet, og selv om du ikke kan hoppe manuelt slik
som i de fleste moderne actionspill, kom sammenligningen med «Zelda: Ocarina of Time» stadig tilbake
i tankene våre, fordi spillet ganske enkelt lar deg hoppe naturlig over små avstander
når det gir mening.
De første utforskningene er ganske lineære og tar deg gjennom uhyggelige huler og klipper fulle
av miljøgåter og skjulte Oni-glyfer som bare Musashis Oni-syn kan
avsløre."
"Men senere åpner strukturen seg betraktelig.
Kyoto blir et mye større, sammenhengende område med valgfrie mål, sideoppdrag
og flere veier å utforske.
Det er en åpen verden, men det er nok til å gi et fint tempoendring etter den mer forhåndsbestemte
åpningen.
Rundt dette tidspunktet kommer en annen viktig karakter inn i historien: Shizuka Gozen, en
mystisk oni-kvinne som er fanget inne i hansken din, og som i praksis blir din guide
gjennom eventyret."
"Hun har også ansvaret for å minne Musashi om at denne kraften har en pris, siden
du vil dø uten hansken.
Etter hvert som historien utvikler seg, åpner også RPG-systemene seg gradvis.
Du låser opp nye Oni-våpen, ulike elementkrefter, et overraskende
omfattende ferdighetstre, nye kampferdigheter og utstyrsoppgraderinger.
Ingenting føles overveldende, fordi Capcom introduserer hver mekanikk ett skritt av gangen,
og etter kort tid blir alle disse forskjellige ressursene ganske enkelt en del av din
naturlige spillrytme."
"En ting vi likte spesielt godt, var at nesten hver eneste nye oppgradering hadde umiddelbar
praktisk nytte.
Å forbedre avvergingsferdighetene dine ble for eksempel raskt en av våre prioriteringer,
fordi de tøffere fiendene virkelig krevde det.
Senere spilte vi også et av sideoppdragene.
På papiret høres det ut som en typisk «hent-oppgave» som fyller ut spillet, der du blir bedt om å finne stjålne
idoler rundt om på kartet."
"I praksis gjorde imidlertid den narrative konteksten den overraskende minneverdig.
Den forteller historien om en blind kvinne og en lam mann som tror at de ikke lenger trenger
å lide, fordi de bokstavelig talt har mistet sansene som slapp frykten inn i
livene deres.
Det er fantastisk bisart, litt urovekkende og akkurat den typen merkelig
japansk fortellerkunst vi håpet å finne her."
"Oppdraget kulminerte i nok en utmerket sjefskamp mot Rasho-gan, et
urovekkende vesen med utallige armer og hender.
Irriterende i begynnelsen, men ekstremt tilfredsstillende når du endelig forstår
mønstrene hans.
Faktisk er det nok slik vi vil beskrive sjefene i Onimusha generelt.
De vil drepe deg gjentatte ganger, men sjelden fordi spillet føles urettferdig."
"I stedet lærer du noe av hvert nytt forsøk.
Vi vil ikke røpe mye mer enn det, men den andre halvdelen av demoen vår introduserte
kraftigere fiender, større områder, flere bevegelsesmuligheter og en annen
spektakulær sjefsfiende kalt Bayuke, som bokstavelig talt griper tak i deg ved hjelp av sin egen pels.
Når det gjelder grafikken, må du ikke forvente Capcoms mest imponerende RE Engine-presentasjon;
«Resident Evil Requiem» er teknisk sett mer spektakulært, mens «Onimusha» bruker
mye mer ressurser på sverdkamp, interaksjoner med fiender og større miljøer."
"Selv på PS5 Pro så det bra ut, men ikke akkurat fantastisk.
Vi fikk også sjansen til å prøve Nintendo Switch 2-versjonen kort.
Ytelsen i håndholdt modus trenger fortsatt litt finpuss, særlig når det gjelder
bildefrekvensen og noe av hårfysikken, men det føles allerede som nok en
helt kompetent lanseringsport for Nintendos nye system."
"En ting vi virkelig håper Capcom fikser i alle versjonene, er imidlertid bredere
støtte for bevegelseskontroll; å bruke frittstående Joy-Con-kontrollere til å faktisk svinge sverdet og
i hovedsak sikte med buen føles overraskende naturlig, og etter å ha prøvd det føles det nesten
som en nedgradering å gå tilbake til de analoge styrepinnene, Så etter nesten tre timer, hvor står vi da?
Onimusha Way of the Sword vil sannsynligvis ikke revolusjonere sjangeren, men vi tror ikke
det er målet."
"I stedet virker det som om spillet er helt fornøyd med å skape sin egen nisje mellom «Souls-lignende» spill og
«hack-and-slash»-spill, ved å blande tilfredsstillende sverdkamp, minneverdige monstre, lett
RPG-progresjon og akkurat nok personlighet til at det føles særegent.
Og ærlig talt, etter denne prøvespillingen gleder vi oss virkelig til å se
om det klarer å opprettholde den balansen gjennom hele eventyret."
