Warhammer 40,000: Rogue Trader

Siden starten i 1987 har verdens mest populære miniatyrkrigsspill, Warhammer 40 000, utviklet seg til å bli mye mer enn terningkast og dukkespill. Det dystopiske fremtidsuniverset, som særlig kjennetegnes av sin overdrevne og halvsatiriske grusomhet - ofte omtalt som "grimdark" - har blitt et av de mest uimotståelige reisemålene for eskapistiske ungdommer med hang til fascistiske supersoldater, bevissthetskrevende rommagi og krigsforbrytelser i galaktisk skala.

Dataspill har selvsagt spilt en viktig rolle i å realisere og spre kaosgudenes ikke så gode budskap til et bredere publikum, men mens markedet har vært oversvømt av utallige action- og strategispill av varierende kvalitet, har de mer introspektive og karakterdrevne rollespillopplevelsene blitt grovt neglisjert. Derfor skryter russisk-kypriotiske Owlcat Games av å ha laget "det første datarollespillet i Warhammer 40 000-universet" - en bragd jeg applauderer dem for, uten helt å forstå hvorfor det har tatt så lang tid.

I Rogue Trader er du verken en overmenneskelig kampsoldat eller en ansiktsløs kommandant for utallige fotsoldater. Du er en uventet arving til von Valancius-familien, et eldgammelt dynasti av mektige rogue traders - utforskende handelsbaroner hvis spesielle politiske status gir dem større frihet til å navigere i det ellers fremmedfiendtlige og korrupte imperiet. Etter en kort prolog der rygger dolkes og mekanikker introduseres, sitter du plutselig på en trone som eneveldig hersker over et kilometerlangt romskip og de tusenvis av sjeler som jobber hardt for å holde det i gang. Heltemot og eventyr venter - men det er mørke skyer i horisonten.

Før du kommer så langt må du selvsagt bygge opp karakteren din - det er tross alt et rollespill! De ulike karakterportrettene du kan velge mellom, er et høydepunkt, men jeg skulle gjerne sett litt mer variasjon i kropps- og ansiktstyper. Det sier kanskje mer om min egen forutinntatthet enn om utviklernes, men mange av de mulige modellkonfigurasjonene ender opp med å se ut som de samme hardkokte slavene, med potetstusser og utstående kjever.

Ellers er karaktergenereringen i stor grad en velkjent prosess der du, etter å ha bestemt utseendet til karakteren din, fyller inn ulike bakgrunnshistorier, arketypisk klasseutvikling og andre egenskaper. Din hjemplanet, tidligere karriere og traumatiske fortid er med på å forme karakterens egenskaper og fremtidige spillestil. Det er ikke noe spesielt revolusjonerende ved dette, men jeg endte likevel opp med å bruke timevis på å lage ulike biografier. Fans av universet vil sikkert sette pris på at de ulike alternativene ikke bare er abstraksjoner som "kriger" eller "tyv", men at de er forankret i spillets fargerike univers.

Og slik ble Magnus von Valancius, en litt verdensfjern adelsmann med forsiktig hedenske tilbøyeligheter, født.

Når Owlcat spesifikt omtaler spillet som et computer <em>rollespill, er det med referanse til klassiske titler som Baldur's Gate, Neverwinter Nights og Fallout - spill som, kanskje ironisk nok, er basert på analoge rollespill. Rogue Trader er også basert på et utgått spillsystem med samme navn, og med sine turbaserte kamper, variable dialogtrær og pseudoisometriske kameraperspektiv er spillet svært nostalgisk og konvensjonelt.

Selvsagt er det også nye tilskudd. Det mest omfattende er kanskje de dødelige kampene som ofte utspiller seg mellom romskip i Warhammer-universet. Koronus-sektoren - det avsidesliggende hjørnet av galaksen der spillet utspiller seg - er full av opportunistiske pirater, skipbrudne kjettere og det som verre er. Du kan kontinuerlig skyte dem ned med et sekundært kampsystem der skipenes tvungne bevegelse og relative helling er viktige elementer i de taktiske vurderingene. Kjølknusing, vending og skjoldlading er integrerte deler av disse romkampene, som i motsetning til spillets øvrige miljøer virker noe karrige og abstrakte. Likevel gir skipskampene og den tilhørende handlingsøkonomien med oppgraderinger, mannskap og reparasjoner litt ekstra stil og bidrar til å selge fantasien om å være en fakkelbærer for sivilisasjonen som den titulære skurkaktige handelsmannen.

Et annet punkt der Rogue Trader avviker fra normen, er i forhold til handel og lagerbeholdning. Der mange andre spill fyller spillerens lommer med skrot og søppel som deretter kan selges til kvalitets(u)bevisste kjøpmenn, gjør Rogue Trader ting litt annerledes. De bunnløse lommene dine blir fortsatt fylt med søppel, men du kan ikke selge det videre på måfå. I stedet pakkes det om til varer, og du kan donere det til mer eller mindre lyssky handelsorganisasjoner. Dette øker din rang hos den aktuelle fraksjonen og låser opp en rekke belønninger i form av utstyr og ressurser. Hvorfor de har gjort det på denne måten, er litt vanskelig å avgjøre. På den ene siden virker det som en litt kontraintuitiv måte å forstå verdien av tingene du finner. På den andre siden harmonerer hele ideen om å eksportere varer veldig godt med spillerens status og oppgave som skurkaktig handelsmann.

Det vanlige kampsystemet er ved første øyekast mer tradisjonelt, med figurer som bytter på å bevege seg rundt og angripe. Hvis du har spilt et bordrollespill i samme sjanger, bør du ikke være helt fortapt. Et spesielt triks er imidlertid at du ikke kan bevege deg etter at du har angrepet. Til å begynne med virket dette som en irriterende begrensning, men med begrensningen følger kreative løsninger. Offisersrollen - karakterklassen jeg valgte - er spesielt god til å tøye spillereglene ved å gi andre karakterer ekstra omganger. På denne måten kan du gradvis begynne å hoppe fremover i rundekøen og angripe utenom rekkefølgen. Samtidig kan plutselige forskyvninger i kampens odds låse opp spesielle evner, og all bruk av magi gjør også at skillet mellom vår og demonenes verden langsomt viskes ut...

På denne måten klarer Rogue Trader, til tross for et gjenkjennelig utgangspunkt, likevel å føles som sitt eget spill. Siden det er en digitalisert versjon av et bordrollespill, innebærer det naturlig nok mange skjulte terningkast og beregninger. Det gjelder i kampene, men også i andre sammenhenger. Det kan være overveldende å lese hvordan spillets mange, mange karaktertalenter påvirker disse beregningene, men du gjør deg selv en tjeneste ved å prøve. Min erfaring er at et strategispill står og faller med spillerens evne til å lære av feilene sine, og siden spillet ikke alltid er så gjennomsiktig, må du kanskje lese de samme beskrivelsene flere ganger for å forstå hva som gikk galt.

Det lønner seg å sette seg inn i hvordan de blodige kampene faktisk fungerer, for spillet gjør utstrakt bruk av dem. Noen ganger kan de riktignok unngås gjennom dialog eller annen taktisk oppfinnsomhet, men Warhammer 40 000s motto er "THERE IS ONLY WAR", og du er ikke her for å danse. Noen skulle kanskje ønske at spillets <em>ferdigheter - fra gifttoleranse til kunnskap om romvesener - ble utnyttet mer, men det er ikke et regnestykke jeg helt kan forstå. Krig er i seg selv ultimat, og det er vanskelig å finne balansen mellom på den ene siden å ha så mange ferdigheter at de gjør hverandre overflødige eller konkurrerer om plassen, og på den andre siden å ha så få at du når toppen av alle de viktigste for raskt.

Men for meg er spillets største nyvinning - eller mest interessante bidrag til sjangeren - sammensmeltingen av det klassiske datarollespillet med et så uvanlig univers som Warhammer 40 000. Games Workshops dystopi trekker riktignok veksler på troper og temaer fra både fantasy og science fiction, men livet i det 41. årtusenet ligner ikke på noe annet - heldigvis. Det er en verden fylt av fremmedfrykt, dogmatisk overtro og uforståelig teknologi. En verden der den verste paranoiaen ofte er velbegrunnet, og der ubarmhjertig krig er den eneste konstanten på tvers av utallige grusomme variabler.

Men viktigst av alt er det en verden der moralkodeksen ligger ganske langt fra vår egen vanlige oppfatning av hva som er rett og galt - og det gjør universet interessant å spille rollespill i. Hvis du er en dogmatisk regelrytter, er det mange muligheter til å henrette dem som avviker fra dydens smale sti, og universet er fullt av forbudte ritualer og okkulte gjenstander som bare venter på at noen skal benytte seg av dem. Den tredje etiske "trosbekjennelsen" som spillet opererer med, prioriterer i stedet fellesskap og kompromiss. Den kalles ironisk nok "ikonoklasten" og er kanskje et mer spiselig syn på godt og ondt for mange - men i det 41. årtusenet står den ofte alene.

Det er flott å se at utviklerne ikke har vegret seg for å vise universets styggere sider. Mange av de episke fortellingstrofene som kan virke klisjéaktige i andre sammenhenger - den store oppgaven, den påtvungne skjebnen, de vanskelige valgene, den indre demonen - får en ekstra brutal og uhyggelig tyngde her: Du blir ikke en skurkaktig handelsmann fordi Patrick Stewart forutså det i en drøm, men fordi loven er loven, og med loven må land bygges - eller verdener legges i ruiner.

Det er vanskelig å forene de typiske rollespillforventningene om eventyr, heltemot og samhold med en verden preget av pessimisme og mistillit. De sosiale, politiske og religiøse konfliktene i universet får virkelig stemme og ansikt gjennom følgesvennene du møter i spillet. Her danser utviklerne en vanskelig dans mellom å skape karakterer som både er karismatiske og interessante, men også konfliktfylte og uforlignelige. Kampnonnen må være fanatisk og fremmedfiendtlig - slik fiksjonen tilsier - uten å gjøre samarbeid helt umulig. Trollkvinnen må være opprørsk og hemmelighetsfull - uten å fremstå som en overlagt satanstilbeder.

I det store og hele lykkes Owlcat svært godt, og for meg er følgesvennene spillets desidert største trekkplaster. I et univers gjennomsyret av fremmedfrykt er den gradvise sammensmeltingen (eller oppløsningen) av de ulike karakterene et sterkt bevis på hva Rogue Trader er i stand til - både spillet og tittelen. Om noe skulle jeg ønske at det var flere muligheter til å samhandle med følgesvennene dine. Vanligvis har de alle noen tanker knyttet til hvert større oppdrag, men jeg skulle gjerne ha snakket med dem underveis, ute i "felten".

Tradisjonen tro er det selvfølgelig litt småprat - (for det meste) godmodig småprat - mellom karakterene, men stemmeskuespillet er skuffende. Ikke at det er dårlig - det er bare ikke mye av det. Ofte er det begrenset til en-til-en-samtalene du har med dem. Det skal sies at spillet er relativt teksttungt, og personlig hadde det verken vært mulig eller ønskelig å spille inn hver eneste replikk. Men jeg kunne godt ha tenkt meg mer fra følgesvennene og en større håndfull av historiens nøkkelpersoner, og jeg savner også mer variasjon i "gryntingen" din egen karakter kommer med fra tid til annen.

Til syvende og sist er det et spørsmål om ressurser. Rogue Trader er en solid spillopplevelse skapt av dyktige hender, men det er ingen tvil om at budsjettet kunne vært større. Det er ikke det at spillet ser direkte billig ut - det gjør den uvanlige og velutførte stilen noe umulig - men det er likevel underlagt noen irriterende tekniske begrensninger. Lastetidene oppleves som hyppigere og lengre enn de burde være, mange av de visuelle effektene kunne vært mer prangende, men det jeg er mest frustrert over, er det begrensede kameraet som ikke lar deg zoome inn på hovedpersonene og verden rundt dem. Dette skaper også noen ganger problemer i kamp, der det kan være vanskelig å avgjøre hva figurene dine faktisk kan se, men for meg er det mest irritasjonen over å ikke kunne komme nærmere alt. Rogue Trader klarer å vise så mange andre interessante og uvanlige aspekter av universet enn bare pansrede soldater og stridsvogner, så det er synd at kameraet ender opp med å være det som står i veien for innlevelsen.

Når jeg sier at Rogue Trader minner om rollespillklassikere som Baldur's Gate og Fallout, gjelder det dessverre også de tekniske problemene jeg har støtt på. Jeg har opplevd at spillet fryser, at dialoger avbrytes og at flere ulike animasjoner slutter å fungere. Det er deler av brukergrensesnittet som mangler tekst, mens stemmeskuespillet ikke alltid stemmer overens med teksten. Det mest irriterende jeg har opplevd, er imidlertid de mange gangene spillet blir sittende fast i en kamp fordi en fiende ikke gjør sitt trekk eller fullfører sin tur. Vi har alle lyst til å laste inn en lagring på nytt for å prøve en annen løsning - men ingen har lyst til å gjøre det fordi spillet har stoppet opp!

Alt dette er ting jeg har opplevd i andre spill av samme slag, og det er synd at de negative tradisjonene også holdes i hevd. Heldigvis har jeg ikke opplevd at noen oppdrag har kjørt seg fast eller at progresjonen har gått i stå, men jeg må innrømme at jeg ofte har tenkt at det bare var et spørsmål om tid. Med alle disse tingene i bakhodet, samt en rask titt på utviklernes merittliste og de tidlige annonseringene av neste års utvidelsespakker, er det vanskelig å ikke forestille seg en forbedret og konsolidert "endelig" versjon av spillet på sikt, men jeg skal prøve å ikke spekulere for mye...

Jeg vil ikke male et bilde av Rogue Trader som et uferdig eller begrenset spill. Dette er et velskrevet romeventyr med mye innhold og en spilletid som ikke er langt unna hundre timer. Selv har jeg brukt rundt tretti, og jeg er fortsatt underholdt og engasjert. Sammenlignet med årets store titler som Baldur's Gate 3 og Starfield ser det kanskje ikke så mye ut, men hvis Larian Studios har lært oss noe, er det at man ikke skal undervurdere de oversette nerdene som sitter et sted i Europa og lager retro-rollespill. Min kritikk av spillet er derfor ikke at det er for likt klassikerne, men at det foreløpig er offer for noen av deres problemer.

Uansett hva fremtiden bringer, er Rogue Trader allerede et dyktig rollespill som gir liv til et ikonisk univers uten å blunke. Et mesterlig lydspor - en sublim blanding av gregoriansk sang og skitne synthesizere - og et stilig grensesnitt setter stemningen fra første stund, mens de fargerike beskrivelsene som ledsager dialogen, setter fantasien i sving i en slik grad at spillets majestetiske og marerittaktige verden raskt begynner å blø utover de fire sidene av skjermen. Hvis du har spist for mye etter årets ekstraordinære rollespillbuffet, kan du lett la denne porsjonen gå forbi i første omgang, men hvis du har appetitt på mer og interesse for universet, er Warhammer 40,000 Rogue Trader absolutt verdt en anbefaling.