Wasteland 3

Når man tenker på post-apokalyptisk underholdning går nok tankene til Fallout 3 og Rage for mange spillentusiaster. Førstepersons skyting av enorme skorpioner og mennesker som har fått både huden og vettet brent av, samt samling av merkelige former for valuta. De fleste av disse kan i stor grad takke en snart 33 år gammel spillserie for at de finnes, og nå har jeg spilt det tredje innskuddet for å se hvordan det holder seg.

Wasteland 3 har som forventet flere likheter med Fallout-spillene som kom før Liam Neeson ble faren vår enn de moderne. Her ser vi for det meste ting fra isometrisk perspektiv, så fans av Xcom-serien vil raskt føle seg til rette. Personlig har jeg alltid ment at Wasteland-serien ikke får den oppmerksomheten eller rosen den fortjener, men etter å ha storkost meg med dette tredje spillet er jeg ganske sikker på at det vil endre seg. Jepp, spoileradvarsel til dere som ikke har gått nederst i teksten enda: Denne godsaken vil få en høy poengsum, men la meg forklare hvorfor før vi drar dit.

Siden det første spillet kom ut i 1988 skiller det seg selvsagt ganske mye fra Kickstarter-oppfølgeren som kom i 2014, noe som åpenbart reflekteres i årets spill hva både presentasjon og gameplay angår også.

De grunnleggende elementene er uansett de samme i Wasteland 3. Dette historiefokuserte og turbaserte rollespillet sees ovenfra, men denne gangen går turen til Colorado sine store iskalde tundraer. Jeg overdriver ikke når jeg sier store heller, for her får du mye innhold for pengene. Store spill med en god historie og mye dybde er noe jeg elsker, så la oss starte der.

Høydepunktet for min del er historien. Dette er selvsagt noe veldig subjektivt, men er du ute etter en gripende historie som virkelig påvirkes av hva du gjør og sier er det ingen tvil om at dette er noe for deg. Nå skal jeg selvsagt ikke røpe hva som skjedde i min gjennomspilling for deg, men la meg oppsummere den grunnleggende starten. Atter en gang tar du kontroll over en gruppe rangere. Denne gangen går turen altså til nye områder etter at noen kalt The Patriarch ber om hjelp.

Alt starter greit nok med en vakker filmsekvens hvor vi kjører inn i Colorado. De løser problemet, og drar hjem igjen. The End. Nope! Konvoien vår blir selvsagt angrepet, for hva annet skal man finne på i post-apokalypsen? Mesteparten av vennene våre blir drept, så jeg ender opp med å starte det som enkelt sagt er opplæringsdelen med to figurer. Alt dette skjer på imponerende vis ganske sømløst. I det ene sekundet nyter jeg en vakker utsikt, før jeg kjemper for livet i en turbasert kamp i det neste. Når det hele starter med å introdusere et robotaktig monster og gir en forsmak på hvordan kjøretøy nå kan brukes i kampene høres det kanskje overveldende ut. Heldigvis flyter det hele inn i hverandre på en så enestående måte at det nærmest føles som å bli bestevenn med noen du aldri har møtt før.

Er jeg den eneste som er lei av å høre "valgene dine betyr virkelig noe" om spill? Her har vi endelig et spill som faktisk mener det. Til og med helt i starten møter vi på en av de gamle partnerene våre som har blitt tatt til fange av fiendegruppen. Valget står da mellom å skyte dem med fare for å treffe kompisen vår eller la de gå i bytte mot han. Jeg lot de stikke av. En avgjørelse jeg raskt angret på da det viste seg at gjengen møtte på forsterkninger like rundt hjørnet og derfor kom tilbake med full kraft. Selv om jeg uansett endte opp i en kamp føltes det virkelig som om valget mitt betydde noe, og jeg ønsker ikke å røpe et eksempel hvor konsekvense er mer forskjellige.

Ikke at jeg klager over å måtte i kamp heller, for de er ganske tilfredsstillende. Combat, on the whole, is really satisfying. Her kan du sømløst veksle mellom nærkamper, skarpskyting, posisjoner for dekning, flankering og en rekke andre ting som virkelig gir deg kontroll over gruppen din. Fiendene har de samme ferdighetene og egenskapene, så du må virkelig tenke over hva du gjør. Det lønner seg å tenke noen runder fremover også siden en manøver som virker smart idet du gjør den vil kunne få store konsekvenser en runde eller to senere. Slik ender det opp med å føles litt som sjakk.

Dette blir spesielt tydelig utover i spillet når du kan kontrollere en gruppe på seks personer til enhver tid. Uansett om det bare er å utforske kartet, snakke med folk eller slåss. Å kun ha tilgang til to figurer i starten er ganske krevende og ikke like engasjerende som følge av mangel på valgmuligheter, men når du får seks personer er spillet på sitt beste. Hver situasjon kan løses på utallige måter, og å lykkes etter en krevende kamp er utrolig deilig når du føler deg som et geni for hva du har gjort.

Som sagt kan spillet være litt krevende i starten. I mitt tilfelle skyldtes dette blant annet at jeg valgte å starte som en far og datter-kombinasjon hvor den ene var skarpskytter og den andre god med nevene. Sistnevnte var det store problemet siden det endte opp med at vedkommende alltid endte opp med å være veldig sårbar etter å ha skadet eller drept noen. Tabben kan heldigvis rettes opp etter hvert som du øker i nivå og kan skaffe nye egenskaper
og bli sterkere.

La oss til slutt avslutte med noen ord om presentasjonen, for denne ødemarken er aldeles nydelig, og åpenbart det desidert peneste spillet i serien. Omgivelsene er fylt med detaljer som forteller en historie i seg selv, mens animasjonene virkelig bringer verdenen til live. På denne måten blir både historiefortellingen, utforskningen og kampene bedre, så da er jeg villig til å overse at skuespillet kan være middelmådig til tider.

For Wasteland 3 er enkelt sagt et strålende spill. Historien er glimrende med valgmuligheter som virkelig har konsekvenser, og kampsystemet treffer blink med sine taktiske elementer. Er du en fan av taktiske rollespill og/turbaserte kamper tror jeg du virkelig vil føle deg hjemme her. Da blir en nydelig presentasjon både lyd- og bilde-messig bare toppen av kransekraken, så dette er helt klart noe du bør spille.