Watchmen Chapter 1

Hvis jeg husker riktig, var det høsten 1993 jeg fikk Watchmen i hendene for første gang og leste alle tolv heftene på én kveld. Jeg var 16 år gammel og visste allerede da jeg brettet sammen det knallgule bindet at jeg aldri ville se på tegneserier på samme måte igjen. For meg var Watchmen det mest overbevisende litterære verket jeg noen gang hadde lest, og jeg føler det på samme måte i dag. Og det er mer enn lovligt bisart, egentlig. Et samfunnskritisk, forrykende dypdykk i et slags anti-superhelt-budskap, dynket i Moores patenterte kynisme, står fortsatt i dag som den mest fascinerende boken jeg vet om. Ikke Hemingways Den gamle mannen og havet. Ikke McCarthys Blodets meridian og ikke Strindbergs Frøken Julie. Watchmen.

Alan Moore/Dave Gibbons nå ikonisk udødelige, enstemmig hyllede tegneseriebok ble i alle år ansett som "umulig å filmatisere", inntil Zack Snyders mesterlige tolkning fra 2009 beviste at det ikke var sant. For like mye som jeg elsker Gibbons ultrafargede, litt merkelige tolkning av Alan Moores historie, elsket jeg Snyder og filmfotograf Larry Fongs stilistisk mørke, blåtonede og brutale tolkning, som etter min mening fanget tempoet og tonen perfekt uten å etterligne Gibbons fargerike, illuminerte illustrasjoner. Da Warner Animation, med hjelp fra regissøren av Batman: Animated Series, Brandon Vietti, bestemte seg for å tolke Gibbons tegninger (og Moores historie, selvfølgelig) på en mer tegneserienøyaktig måte, bestemte de seg også for å dele filmen i to. Kapittel 1 er 83 minutter lang, og den andre delen (som ryktes å komme i slutten av november) er visstnok 91 minutter lang, noe som selvfølgelig gjør denne filmatiseringen nærmere tre timer lang. Ifølge Warner er dette for å la historien "puste" og gi karakterene nok plass.

Zack Snyders Watchmen: Director's Cut er tre timer og ni minutter lang, og jeg synes den fanger perfekt hva Alan Moores historie er, var og hva den ønsker å formidle. I en direkte sammenligning med Warners nye animerte, kapittelinndelte tolkning, føles deler av den mer springende og forcert, noe som er synd, spesielt i begynnelsen - selvfølgelig. Introen er, som alle andre deler av denne filmen, mer tegneserietro, og her får vi følge de to etterforskerne som etterforsker drapet på Komikeren og deres samtale om sporene som finnes på åstedet, i stedet for at Rorschach i Snyders film er den som tar oss som publikum med opp til det avsperrede drapsstedet mens han fyrer av den ikoniske monologen med gravalvorlig stemme: "Denne byen er redd for meg. Jeg har sett dens sanne ansikt. Gatene er forlengede rennesteiner, og rennesteinene er fulle av blod, og når avløpene til slutt går over, vil alle skadedyrene drukne. Den oppsamlede skitten fra all deres sex og mord vil skumme opp rundt livet på dem, og alle horene og politikerne vil se opp og rope "Redd oss!" ... og jeg vil hviske "nei".

Watchmen: Chapter 1 er basert på en slags rotoskopduftende form for 3D-til-2D-animasjonsteknologi, noe som gjør at den i det store og hele ser mer levende og fremfor alt påkostet ut enn for eksempel Invincible eller X-Men 97, der det flate 2D-utseendet og den minimale bruken av lys og skygger danner en veldig flat helhet. Warners animasjonsteam har modellert alle figurene og alle miljøene i 3D, men dekket dem med flate, ensfargede teksturer som best fanger Gibbons' look, og deretter lyssatt det hele på en måte som får Watchmen: Chapter 1 ser ut som tegneserien, bare litt mer... atmosfærisk. Utseendet, selve animasjonene og måten lyset brukes til å understreke visse temaer og skape kule effekter på, er strålende. Superflott.

Som jeg nevnte ovenfor, er det litt synd at historiefortellingen her føles litt for komprimert, selv om det er en god ting. Regissør Brandon Vietti har en god følelse og perfekt forståelse for kildematerialet, og det er tydelig at ambisjonen var å tolke Moore/Gibbons så ærbødig som mulig, noe som ofte gjøres veldig bra. Dialogen er som tatt rett ut av Alans snakkebobler, scenografien er som tatt rett ut av Gibbons' tegneserier, og tonalt har Warner gjort en god jobb med å finne den kyniske dommedagsfølelsen der fantasifulle superhelter og det abstrakte veves sammen med Nixon, den kalde krigen, trusselen fra Sovjet og en rekke andre virkelige hendelser fra siste halvdel av 80-tallet. Hvis Warner hadde tillatt 83 minutter her i stedet for 103, ville materialet fått luftet seg mer, og for eksempel ville Rorschachs fantastiske observasjoner ha føltes mer levende, truende og mer i tråd med dem i Snyders storfilm, enn de gjør nå. Titus Welliver gjør en god jobb med å forsøke å etterligne Snyder-versjonens Kovacs, men han blir til tider forhastet, og det føles som om han har fått beskjed i innspillingsbåsen om å "skynde seg" med replikkene sine. Det er synd og skam.

Resten av stemmeskuespillerne gjør en veldig god jobb her. Jeg liker spesielt The Last of Us-Troy Baker som den rolige, sterke, stoiske (men lure og superintelligente) Adrian Veidt og The Americans' Matthew Rhys som Nite Owl. Rick D. Wassermans tolkning av The Comedian er litt for monotont sløv etter min smak. Her mangler det nyanser, og fremfor alt mangler det personlighet, for hans tolkning av Blake er stort sett bare bjeffing og knurring med den "skumleste stemmen" han kunne prestere.

Det er for meg en vanskelig film å gi karakter. For det første er det bare halve historien som tilbys, og så handler den til syvende og sist om Watchmen (selvfølgelig) som er min bibel. Det er ting som kunne ha fungert bedre i Warners animerte storfilm, men det er også mange fortrinn her som yter verdens beste tegneserie rettferdighet. Derfor blir min karakter stående på en svak syver. Hvis du vil ha det jeg anser som en bedre filmatisering av kildematerialet, er Zack Snyders helt fantastiske Watchmen: Director's Cut veien å gå - fortsatt.

"Rorschachs dagbok: 12. oktober 1985. I kveld døde en komiker i New York."