We Have a Ghost

Det er absolutt ingenting galt med ideen om We Have a Ghost. Christopher Landon, manusforfatteren bak Paranormal Activity 2, 3, 4, 5 og 6 og regissøren av Freaky fra 2020 (som har en morderisk Vince Vaughn i en av hovedrollene) har prøvd i Netflixs siste komedie å blande Ghostbusters med Beetlejuice og deretter krydre den med E.T, Casper og Poltergeist, og resultatet kunne ha fungert. Det kunne ha fungert, hvis det ikke var for det faktum at han aldri helt kunne bestemme hvilken tone han skulle ta.

Ett sekund We Have a Ghost er dramatisk. Tårer i en allerede splittet familie får yngste sønn Kevin til å forsvinne inn i musikkens verden mens hans stressede far prøver å finne en måte for familien å gjenvinne fotfestet på. Midt i alt dette snubler introvert Kevin over et flygende spøkelse i deres nyinnkjøpte hus som trenger hjelp. Stranger Things-hunken David Harbour spiller det vennlige, tapte spøkelset Ernest som har streifet rundt i det usalgbare virvaret av hus i flere tiår uten å finne en måte å finne fred på. Ideen om å lage en film om et barn som ikke har venner, men blir venn med et misforstått spøkelse, er ikke ny. Vi har sett den filmen gang på gang, men den kunne ha fungert - hvis den ikke stablet flere forskjellige filmer oppå hverandre.

Fordi regissør Christopher Landon noen ganger ønsker å skremme, kaster han inn scener der spøkelset Ernests ansikt drypper av skallen hans, eller scener der en blodig zombiearm kommer ut av munnen hans og griper folk i halsen. Andre ganger vil Landon at du bare skal sitte i sofaen og kose deg med en film om vennskap, drysse i bortkastet "romantikk" og feilplassert komedie som deretter erstattes med drama, der splittelsene i familien blir brakt ut igjen. Uten nye vinkler eller friske synspunkter. Midt i alt dette havner seerne litt i ingenmannsland, fordi ingen av de ulike elementene i denne filmen følges opp, blomstrer, utvikles eller har noe å si. Det hoper seg bare opp, oppå hverandre. I en stor haug med for det meste feilplassert tull. Innen den mest overvurderte komikeren gjennom tidene, Tig Notaro, trår inn som en CIA-ansatt spøkelsesekspert og regjeringen dundrer av gårde med spesialstyrker og automatgeværer, har jeg allerede sonet ut og slumret.

Harbour er ganske lett å like, og jeg synes Falcon-skuespiller Anthony Mackie gjør en anstendig jobb i rollen som pappa Frank, men alt annet her faller flatt til bakken. Verst foruten den merkelige mish-mash av tone og tempo er Jahi Di'Allo Winston i rollen som sønnen Kevin, mange av hans nøkkelscener er smertefullt dårlige med skuespill som helt mangler tilstedeværelse.

Med komedieøyeblikk og inderlige som begge klarer å falle utrolig flatt, er We Have a Ghost absolutt ikke den Casper-erstatningen den hadde drømt om å være, og ender opp med å bli en stort sett hoppbar film med noen få anstendige skuespillere.