We Love Katamari

Som ett resultat av sin lille sønns harde jobb i det forrige spillet,
har den bombastiske kongen av Kosmos blitt veldig populær. Faktisk så populær at han stadig får spørsmål av vanlig dødelige til å fikse de mest trivielle ting i deres hverdagslige liv. Kongen av Kosmos er derimot den lateste regent som noensinne har satt rumpa si i en trone, hvilket resulterer i at han sender sin lille sønn, prinsen av Kosmos, for å gjøre grovarbeidet.

Spillesystemet i We Love Katamari er veldig tro mot sin forgjenger
Katamari Damacy på flere punkter. Akkurat som sist er det opp til den lille centimeter-høye prinsen å rulle ulike baller, sfærer eller andre runde objekt over løse ting for å få dem til å feste seg - for å løse diverse menneskelige problem. Å gjøre en sumobryter større gjennom å rulle han over søtsaker, rulle baller til snømenn og rulle opp antikke verdisaker til en veldedighetsgalla er bare noen av de mildt sagt merklige oppdragene som prinsen begir seg ut på.

Det man ble besatt av i Katamari Damaci finner vi også i We Love
Katamari. Spillets enkle og kantete grafikk, intuitive spillkontroll
og ikke minst den helskjønne og skrudde oppførselen og dialogen er et velkomment gjensyn.

Det som var forgjengerens kanskje største trekkplaster var musikken, og de lydsporene som We Love Katamari bidrar med er dessverre ikke like klokkerene som forgjengerens.

Ingen oppfølger er komplett uten visse nyheter. En av disse er at
We Love Katamari er utstyrt med en tospillermodus. Denne modusen fungerer ikke helt optimalt, først og fremst ettersom begge spillerne kontrollerer en og samme ball. Å være ett med sin medspiller er ytterst viktig, da ballen ikke flytter seg en tomme om man ikke samarbeider. En idé kunne kanskje være å spille mot hverandre i stedet for å samarbeide, da samarbeid på denne måten ikke fungerer like vellykket som det burde. Det er nare ikke så moro som det kunne vært.

En annen nyhet er at nesten alle banene får nye oppdrag etter at
man har klart dem en gang. Et veldig kjærkomment innslag som dessuten gjør spillet desto mer utfordrende.

Visuelt sett ser spillet ut som en stor, rosa tyggis. Fargene er
pastell, og det hele ser egentlig ikke ut som noe spill som kommer i
2006. Men det har en sær visuell stil som ikke egentlig har noe med
konkurransedyktig grafikk å gjøre. Det hjelper også på den litt sprø
stemningen du får av å rulle rundt overalt, og alt fra parasoler til
skyskrapere fester seg.

We Love Katamari er en oppfølger i ordets rette forstand. Namco
har ikke endret på det som gjorde forgjengeren så populær. Den ytterst sære spillideén, den enkle grafikken og den japanske musikken kan nok komme til å skremme bort en del spillere, men We Love Katamari bør man rett og slett ikke gå glipp av.