White Knight Chronicles 2

White Knight Chronicles var en god idé på papiret, men ikke stort mer. Det skortet på spillbarheten og det ble fort traurig og monotont. Nå er Level-5 tilbake med oppfølgeren, men ikke tro det er noen grunn til å juble høyt denne gangen heller.

Ganske enkelt kunne jeg godt spart meg for det første spillet i denne serien. Det var seig kontroll, til tider vanskelig å manøvrere figurene i kamper og pinlig stemmeskuespill. Spillet hadde derimot én forløsende kvalitet: Det prøvde på noe nytt - og ble ikke helt skivebom heller.

Level-5 hadde en frisk og ny tilnærming til det stive "JRPG"-kampsystemet der man på forhånd kunne velge opptil flere angrep og komboer å benytte seg av. Resultatet var mer interaktivitet i kampene og en minskende følelse av rundebasert slossing som er flott for alle RPG-elskere som syns turbasert slåssing blir for langtekkelig. Dessverre ødela kontrollen flere ganger og gjorde spilleopplevelsen ofte frustrerende og figurene vanskelige å manøvrere.

White Knight Chronicles 2 byr i bunn og grunn på mer av det samme, men noen av vanskelighetene har blitt slipt vekk, og kampsystemet er mer behagelig enn det var hos forgjengeren. Som navnet på spillet tilsier er det riddere med i dette spillet, men ikke på tradisjonelt vis.

Hovedpersonen Leonard har fra førstespillet fått fatt på et knallsterkt våpen kalt White Knight. Dette går ut på at han kan endre form og gjøre seg om til en massiv ridder som virkelig kan sparke rompe. Menyene som følger med kampsysemet er intuitive og greie å få tak på, muligheten til å kombinere angrep for mer effekt er et friskt pust, og hindrer at slåssingen blir stillestående tidlig i spillet.

Likevel syns jeg at spillet sliter med det samme som forgjengeren. Til tross for at man kan kose seg de første to timene blir kampene raskt gjenkjennelige og ensformige. Man mister rett og slett all lysten til å fortsette i nok et nytt område når man vet det byr på flere titalls kamper man ikke kan hoppe over. Det hjelper heller ikke at historien i spillet er banal og klisjéfylt til det punktet der man krymper seg i godstolen og legger hendene foran øynene. Som jeg kan forstå det er det krig i Balandor, som er landet historien utspiller seg i. Leonard, som i forgjengeren reddet Prinsessen Cisna fra de onde Magi, må på nytt trå til for å hindre ødeleggelsen av riket. Det som følger er en endeløs rekke av forutsigbare historietvister som på ingen måte engasjerer spilleren.

Arketypiske figurer sørger i tillegg for grusomt pinlige sekvenser med lite morsomme vitser. På grensen til det pinlige. Spilleren tar kontroll over en gruppe ungfoler samt en selvskapt figur. Figuren man skaper selv kan justeres ned til minste detalj. Man får full kontroll over kroppsfasong, farger, hår og alt annet tenkelig hvilket er en fin detalj i rollespill.

Når man starter spillet er derimot denne figuren intet annet enn et påheng i gruppen. Historien knytter ikke den selvskapte figuren til den sammensveisede gruppen, så det hele blir egentlig ganske meningsløst. Det er ingen grunn til å ha med figurskaperen hvis figuren ikke benyttes i historien og bare er et unødvendig påheng.

Et klapp på skulderen skal utviklerne derimot ha. Grafikken er pen og lystig, og omgivelsene er varierte og store. Noe Level-5 har gjort riktig er nemlig størrelsen på riket. Et område kan ta flere timer å komme seg igjennom fordi det er så stort. Det er gøy å reise gjennom drabelige skoger for så å støte på nye rommelige byer.

Level-5 gir spilleren følelsen av å være i en endeløs verden. Det spillet skorter på er mulighetene i de nye byene. Oftest ender man opp med å kjøpe det nye utstyret man trenger, kvitte seg med alt man ikke har bruk for, for så å dra videre. Det hadde vært flott å se flere aktiviteter man kunne tatt seg til i de ulike byene, som ville gitt følelsen av at det var mer liv. De som bor der virker nemlig rimelig statiske og flate. De mangler karakter og det gjør at illusjonen rask svinner hen.

Konklusjon
Den spake historien sammen med det ofte trøttende kampsystemet gjør White Knight Chronicles 2 til et spill for få. Det kreves nærmest endeløs tålmodighet for å holde ut med de mange kampene og masser av kreativ tenking for å gjøre historien gripende. Hvis du liker lange spill og har litt ekstra tålmodighet er dette et spill du kan prøve deg på, men jeg tør påstå at de aller fleste kan la denne tittelen ligge uten å gå glipp av nevneverdig spillglede.