White Knight Chronicles

Ved første øyekast er dette et japansk rollespill etter den sedvanlige oppskriften. En 17-årig unggutt med spiss frisyre lever et helt vanlig liv til han plutselig støter på en prinsesse, og onde krefter samtidig ankommer. Snart må han begi seg ut på en redningsaksjon sammen med en gjeng tenåringer og en utrolig gammel kar på, liksom, 45. Det har vi sett i så altfor mange japanske standardrollespill.

Men vent nå litt, hver er han karen i bakgrunnen? Han leste jeg ikke noe om i instruksjonsboka? Jo, det som gjør White Knight Chronicles unikt er at du selv skaper en av figurene. Han eller hun kommer så til å bli med og hjelpe til gjennom hele spillet, selv om det er Leonard som er selve hovedpersonen. Figurutformeren er minst like bra som den i Elder Scrolls IV: Oblivion, bare i anime-variant, og lar deg lage nøyaktig den helten du ønsker deg. Vi snakker om en masse øyer, frisyrer kropper og holdninger som siden kan fikses på ytterligere. Jeg satte også pris på muligheten til å se lengde og vekt på figuren min, da slike referanserammer vanligvis er totalt fraværende, og man ender opp med å løper rundt med en dverg i 30 timer.

Poenget med denne figuren er ikke kune for å gi en personlig vinkling på eventyret. Han eller hun er tilstede i bakgrunnen, og man blir konstant minnet på at de nydelige animasjonssekvensene faktisk foregår i sanntid. Etter hvert får du også muligheten til å gjøre visse oppdrag online. Det er ikke et typisk nettrollespill, men snarere i samme gate som Guild Wars, Phantasy Star Online eller Monster Hunter. Du kan møte folk i byer og velge oppdrag sammen, og så dra ut sammen med tre andre for å slakte store bosser. Siden den japanske lanseringen har det dukket opp en rekke nye oppdrag til denne delen, men det gjenstår å se hvor mye som kommer fremover. Uansett tilfører det masse ekstra til spillet. Du kan selv bestemme hvordan byen skal se ut, et ekko fra utvikler Level 5s tidligere spill Dark Cloud og Dark Chronicle.

Enspillerdelen er ikke like interessant. Kampsystemet fungerer fremdeles som i et nettrollespill, hvor alt foregår uten pause. Det gjelder å ha lagt opp taktikk på forhånd og kombinere riktige angrep mot de forskjellige fiendene. Om alt skulle gå galt kan du alltids påkalle de enorme hvite ridderne fra tittelen, og de hakker enkelt opp troll, villsvin og annet pakk i en fei. De datastyrte figurene er også flinke til å holde deg i live. White Knight Chronicles er med andre ord ikke et særlig vanskelig spill.

Det er gode muligheter til å optimalisere utfallet i de mange kampene gjennom god planlegging. Det lar seg ikke gjøre å lære alle kampteknikkene til alle figurene i laget ditt, så det handler om å sette sammen en vettug kombinasjon av folk med forskjellige teknikker, og er er valgfriheten enorm. Disse teknikkene kan så kombineres for å lage kombinasjoner man selv kan gi navn til.

Om du liker å pusle med forskjellige håndverk i nettrollespill, kommer du også til å sette pris på denne delen i White Knight Chronicles. Forskjellige materialer kan sankes fra døde monstre eller ved å felle trær eller knuse stein. Disse kan så brukes til å gjøre våpnene dine bedre og utvikle nye varianter.

White Knight Chronicles var et av de første rollespillene som ble vist til Playstation 3, og det har mildt sagt trukket ut med en europeisk lansering. Det som da virket friskt på grafikkfronten har virkelig blitt eldre, spesielt etter at spill som Tales of Vesperia og Final Fantasy XIII har vist frem både ny grafikkteknologi og en generelt jevnere kvalitet. Det føles litt som en penere og høyoppløselig versjon av Level 5s spill fra forrige generasjon, Dark Chronicle, Dragon Quest VIII og Rogue Galaxy.

Det er selvfølgelig viktig å vite hvem i laget som slår på hvem og hvor hardt, men at utvikleren har valgt å la denne informasjonen ta opp halve skjermen er for meg uforståelig. I det store og hele føles både grafikken og presentasjonen en smule gammeldags.

Stemmeskuespillet er heller ikke særlig bra, noe som i for seg er ganske normalt for sjangeren. Noen skuespillere av et høyere kaliber hadde virkelig gjort seg. Musikken er derimot utmerket, med en anelse keltiske fantasy-toner og myke strykere. Hovedtemaet "The Travelers" var en av de største grunnene til at jeg så frem til spillet allerede i 2007.

White Knight Chronicles er ikke det storslagne mesterverket jeg hadde lengtet etter i tre år, men onlinedelen er en spennende variant som forlenger holdbarheten betraktelig. Det er ikke i nærheten så pent som det kommende Final Fantasy XIII, men til gjengjeld har det et interessant kampsystem, og den avhengighetsdannende innsankingen av materialer gjør at jeg fortsetter å hakke løs på monstre for å bygge enda bedre utstyr. Å kunne forvandle seg til en kjemperidder og daske løs minner meg om den gamle slageren Xenogears, og det er kult at det likevel ikke blir ubalansert av den grunn. Og muligheten til å skape sin egen helt som kan plassere hovedperson Leonard i skyggen er en skikkelig bonus.