Wii Music

Nintendo nærmet seg allerede denne grensa i Wii Sports, spillet som har lært alle å bruke Nintendo Wii. Men greia med Wii Sports var at selv om grenene hver for seg var meningsløse, spillet handler tross alt bare om å leke at du bokser eller spiller bowling eller slår en tennisball, så var det et spill fordi det handlet om å vinne. Om å få ned mest kjegler på bowlebanen. Eller slå motstanderen i Tennis. Det var et oppnåelig mål med alle grenene. Og tar du bort dette målet, så fjerner du også definisjonen på et spill, og du står igjen med ren lek. Og sånn er Wii Music.

Som navnet antyder handler dette om å leke seg med musikk. Nærmere bestemt med en hel haug musikkinstrumenter, alt fra elektrisk gitar og sitar til DJ-decks, kattedrakter og trompeter. Med hjelp av din egen Mii kan du hoppe inn i et band og spille mer eller mindre kjente låter på et valgfritt instrument.

Men spille låter er å ta litt hardt i. I motsetning til ferdighetsspill som Rock Band og Guitar Hero, foregår spillingen i Wii Music ved å vifte litt med håndkontrolleren. Med unntak av sangens rytme er det ikke noen noter du skal treffe her. Spiller du gitar holder du håndkontrolleren og nunchucken som en gitar, og svinger litt på hånda for å spille. Skal du spille trompet holder du håndkontrolleren mot munnen og trykker litt på 1- og 2-knappen for å lage lyd. Piano spiller du ved å vifte kontrolleren opp og ned, omtrent slik et spedbarn ville spilt piano.

Man etteraper hvordan man spiller instrumenter, men spillet stopper også opp der. For man skal ikke treffe riktige noter, ikke en gang på riktig tidspunkt, man kan rett og slett bare peive kontrolleren opp og ned eller frem og tilbake eller hvordan nå instrumentet spilles akkurat som man vil. Det er selvsagt en fordel om man prøver å holde rytmen rent lydmessig, men tonene som kommer ut er forhåndsbestemt av spillet. Hovedmelodien er der, ofte kjente sanger gjenskapt i grusom midi-kvalitet, og prøver du å slå flere noter enn melodien vil ha, spiller den ekstra noter i harmoni med resten av sangen. Så det er umulig å spille feil eller falskt, det eneste du oppnår er bare å aktivere toner når du selv har lyst.

Dermed er alle ferdigheter lagt på hylla, og man står igjen med en avansert lekeplass der musikken lager seg selv.

Det er selvsagt noe moro å hente her, for eksempel kan man spille hvert instrument i sangen man spiller, slik at man kan arrangere sin egen låt. Når man spiller fire stykker sammen ender sangene opp som et eneste stort lurveleven da alle bare rister løs og prøver å høre sitt eget instrument mest mulig. Men spiller du alene kan du ta deg tid og velge instrumenter og spille disiplinert, og da er det faktisk litt artig å lage sitt helt eget arrangement. I en time eller to.

For etter hvert begynner du å stusse på hva du holder på med. Følelsen av å spille musikken forsvinner, og jeg føler mer at jeg sitter i et veldig lite brukervennlig sekvenserprogram og lager musikk som andre allerede har laget. Det blir litt blodfattig, og å se sine egne Mii's leke seg med instrumenter mister fort sin sjarm. Det hjelper heller ikke at man kan lage egne musikkvideoer og dele med venner over nettet. Har du sett en så har du egentlig sett alle.

For å variere opplevelsen noe har Nintendo slengt på noe som minner mer om et ekte spill, og ikke bare et leketøy. Tre minispill er faktisk ganske underholdende. I det ene skal du diriger et orkester, noe som ville føltes episk og grandiost hvis det ikke hadde vært for at de grelle midilydene fra orkesteret irriterer mer enn de gleder. Et annet er et spørrespill om toner og harmoni, faktisk ganske så morsomt som rent tidsfordriv. Og det tredje, det suverent beste spillet i hele pakken, går ut på at du holder to bjeller med ulik tone som du skal riste i takt med et tonekart nederst på skjermen. Med fire spillere er dette nesten like moro som Donkey Konga var i sin tid, mye fordi man sammen spiller en deilig klokkemelodi. Men moroa er kortvarig, hele fem sanger har Nintendo klart å spandere på denne spillmodusen, som dermed ender opp med å være moro i en halv time.

Med spilldelen unnagjort på en time fant jeg ikke stort mer å gjøre i Wii Music. Inntil jeg koblet til balansebrettet som følger med Wii Fit. Ved å sitte på en stol med beina på balansebrettet kan du bruke Wii Music som en slags trommesimulator. Wiimoten og Nunchucken simulerer trommestikkene, mens du kan tråkke på basspedalen og symbalpedalen med beina. En god idé i teorien, men i praksis helt på jordet. Presisjonen på håndkontrollerne er langt fra presis nok, og når du må begynne å holde inne diverse knapper og til og med analogspaken for å slå på forskjellige symbaler og trommer blir det total forvirring ganske raskt. Å holde en ren rytme er nesten umulig da du må holde hendene helt i ro når du ikke skal slå på noen trommer, noe som er vanskelig når du prøver å holde en rytme i kroppen. Trommesimulatoren prøver rett og slett å simulere noe som Nintendos Wii-kontroll ikke er i stand til å lage, og det blir mer en slags teknisk demo enn et fullverdig trommeinstrument. Og det kan ikke sammenlignes med tilfredsstillelsen av å spille på ekte leketrommer i for eksempel Rock Band.

Jeg kan utmerket godt anklages for å være en gretten gammel gubbe og helt utenfor målgruppa til spillet, men etter å ha spilt det en god del med min sønn på syv, er det ingen tvil om at Wii Music rett og slett mangler kjøtt på beinet sitt for å være moro i lengden. Som musikkspill kan det ikke konkurrere med spill som Rock Band og Guitar Hero World Tour, det stiller ingen krav til ferdigheter og har ingen mål som skal oppnås, rekorder som skal slås, eller sanger som skal beherskes. Det er rett og slett bare lek. Og som pedagogisk verktøy for å simulere interesse blir dette rett og slett for blodfattig. Småmorsom og meningsløs underholdning til tider, men til syvende og sist blir det mer meningsløst enn underholdende.