Wiifor? Del tre

(Få med deg første og andre del av kronikken.)

Det var ikke bare barn og nerder som spilte mer, det var skatere, voksne mennesker med barn og jobb, de tøffe gutta på skolen og de sporty. De hadde egenhendig klart å gjøre Playstation til vår tids Walkman. Nintendo prøvde fortsatt å leve på bølgen som de skapte med NES og SNES, men tsunamien Sony skylte dem på land ved å bruke alle sine ressurser på å promotere det de kalte Playstation-generasjonen. Skuespillere, musikere og andre kjendiser satte trender for hvilke spill som var "kule", og spillindustrien eksploderte. Mer penger ble spyttet inn i produksjonen av spill, og selskaper måtte ansatte flere og flere folk for å lage spill. Teknologien satte også fart, og den nye generasjonen forlangte mer realisme. Utviklerne kunne nå bruke orkester for å lage musikken til spillene sine, det ble lagt mer fokus på filmatisering og fortellerevne ved bruk av kamerateknikk for å dra spillerne inn i spillet. Den nye generasjonen stemplet Nintendos rike som barnslig; Nintendo var nerden som kun andre nerder ville ha, mens Sony var den kule som alle ville henge med.

Sega prøvde seg en siste gang som konsollutvikler med Dreamcast. En fantastisk maskin som aldri fikk stor støtte hos spilldistributører, EA lagde ikke et enest spill til den for eksempel. Selv om mange spill var virkelig gode på Dreamcast, hjalp det ikke Sega stort. De fleste spillene som var eksklusive til maskinen endte opp på PlayStation 2 senere, eller på Microsofts Xbox. Sega droppet konsollavdelingen i 2001, og flyttet over til å bli et programvareselskap. I denne perioden gikk det ikke veldig bra med konsollavdelingen hos Nintendo, N64 tapte salg og utviklere, og mange klagde over urimelighet fra Nintendos side. Sonys maskin var billigere å gi ut spill på noe som ikke akkurat hjalp Nintendo. Nintendo som en helhet hadde mer makt og penger enn de viste hva de skulle gjøre med allikevel; Pokemón og GameBoy Advance var det Nintendo tjente seriøse penger med på denne tiden. Dette gjorde også at de kunne prøve seg med nok et konsoll, denne gangen startet det Kyoto baserte selskapet med prosjekt Dolphin som senere fikk navnet Gamecube. Mange mente dette ville være siste forsøk fra spillgiganten, og hvis de ikke klarte det denne gangen så måtte de gjøre som Sega valgte å gjøre samme året Gamecube kom på markedet i 2001, gi opp spillkonsoller og gi ut Mario på Playstation.

Sony ga ut oppfølgeren til PlayStation i 2000 - et år før Gamecube kom - med det originale navnet Playstation 2. Dette skulle vise seg å bli den mest solgte konsollen gjennom tidene med over 120 millioner solgte enheter. Gamecube hadde en stor konkurrent i PS2, men Nintendo nektet å se på Playstation som en konkurrent. Nintendo har alltid distansert seg fra de andre i industrien med mottoet "Vi gjør vårt, de gjør sitt." Dessverre for Nintendo, så selger ikke en slik tankegang maskiner og software av seg selv. Gamecube var den første maskinen til Nintendo som brukte et CD-rom format, såkalt NOD (Nintendo Optical Disc), som var små DVD disker som kunne lagre 1,5 GB. Nintendo fikk kritikk for dette, og som alltid for sin arroganthet. Hvorfor kunne ikke Nintendo bare følge DVD standarden? Hvorfor måtte selskapet alltid lage noe unikt og nytt? Selv om Gamecube var ganske forskjellig fra Playstation 2, hadde Nintendo klart å endre på en del ting som tidligere hadde forhindret dem fra å få utviklere til å lage spill til Nintendo 64.

De søkte aktivt etter tredjepartsutviklere og prøvde å lappe sammen de små knuste bitene som lå i kjølevannet etter Nintendo 64. GameCube hadde mange topptitler, men ble overskygget av en ny konkurrent som ønsket sin jafs av konsollkaka. Microsoft hadde tidlig bestemt seg for at spillindustrien var noe de ville ta del i, de så absolutt på dette som et sted de kunne tjene penger, og de likte heller ikke monopolet som Sony tilsynelatende hadde for seg selv. 10. mars 2000 kunngjorde Microsoft at de jobbet på "X-box project". En spillmaskin som skulle revolusjonere spillindustrien og sette "hardcore-gamere" i fokus. Dette endte bare med å bli nok en spiker i kisten til Nintendo, og markerte Nintendo som den "barnslige" av de tre maskinene. Salgsmessig kom Gamecube også dårligst ut av de tre, maskinen endte med å selge litt over 21 millioner enheter på verdensbasis.

I siste del ser vi på Nintendos fall og oppstandelse tilbake til gamle tider med en ny vri. Har Nintendo klart å komme seg etter fadesene som var Nintendo 64 og Gamecube?

Siste del i kronikken kommer i morgen. Følg med!